Kardemommejungel

TEATER: Tor Åge Bringsværd: «Mowgli» Riksteatret

Jungeltrommene går: Riksteatret er på landeveien med busslaster av ville dyr som «passer for alle over 6 år». I går var det premiere på Fagernes. Men nyoppsetningen av Tor Åge Bringsværds «Mowgli» - fritt etter Kiplings «Jungelboken» - er en heller tam forestilling.

Kan det være arven etter Egner som tynger? Eller er det blitt så typisk norsk å være god at truende dyrearter fra den indiske jungelen på turné med Riksteatret ter seg like vennligsinnet som innbyggerne i «Kardemomme by»?

Egnersk
Tigerens åpningsreplikk i familieforestillingen «Mowgli» er så egnersk som den kan få blitt:
- Nei, nei! Jeg er ikke farlig. Jeg har spist.
Nå skulle man tro det er forskjell på en elg hos Egner og en tiger hos Tor Åge Bringsværd, særlig når tigeren nedstammer fra nobelprisvinner Rudyard Kiplings verdensberømte jungelbøker. Men skinnet bedrar.
Bringsværds snakkesalige sceneversjon er mer en moralisering enn en dramatisering. Og det er synd. For under trykket av alle hans gode hensikter forsvinner spenningen og mystikken. Når vi blir foret med verdien av for eksempel mangfold, vennskap, hjelpsomhet, fargerikt fellesskap, respekt for «outsidere» og ulikheter, er vi så mette og fornøyde at vi rent mister eventyrlysten.

Forsvinner
På scenen blir fortellingen om menneskebarnet Mowgli, som er etterlatt alene i jungelen og vokser opp som en ulv blant ulver, en heller forvirrende forestilling. Det skyldes først og fremst Pål Øverlands rotete iscenesettelse som ikke holder orden i manesjen. Her knurres og ules og slafses det vilt vekk blant aper og ulver og tigrer. Men det farligste er at Mowgli selv, som skulle være en selvklar kontrast til omgivelsene, nesten forsvinner i manesjen.
Arne Fagerholt i tittelrollen bruker all den autoritet han råder over. Fagerholt er en av våre aller største dansekunstnere, skuespillerteknisk har han sine mangler, men instruktøren hjelper ham ikke mye så lenge omgivelsene ikke holdes i sjakk. Koreografen Fagerholt rydder opp så godt han kan, her er perler av karakteriseringskunst. Og en helt praktfull panter: Calvin Ray Stiggers. Med en hevet pote har han plutselig hele forestillingen i sin hule hånd.
Thale Eidheim (scenografi) og Christine Lohre (kostymer) har laget en praktbilledbok på scenen, som får oss til å glemme både Egner og Disney.
ANNETTE MÜRER

© Dagbladet