Lystig desperasjon

Pedersen, Torgeir Rebolledo: «Verdner Gud engang ga ut».

Oktober. 48 s. Kr 156

I et av sine nye dikt mediterer Torgeir Rebolledo Pedersen over Magrittes berømte pipetegning. Under har Magritte skrevet: «Dette er ikke en pipe.»

Selvsagt er det ingen pipe, «men et bilde av en pipe», - er Rebolledo Pedersens utlegning. Og dette bringer oss til et sentralt tema i diktsamlingen «Verdner Gud engang ga ut». For det er ikke bare Magrittes pipe som ikke er en pipe. Skapt som vi er i Guds bilde, kan vi skrive under bildet av oss selv: Det bare forestiller oss. Slik livet kan skrive under på seg selv: «Livet er det ikke.» Vi illuderer mennesker, i et illudert liv, blant illuderte ting. Vi lever i en tilstand av overført betydning: «For Vårherre er vi alle metaforer/Metaforer for det skapte.»

Skrik
Dikteren driver det rene illusjonsspill: bildet av pipen blir et avbildet bilde. Hva så med museumsvakten «som daglig donter mellom liv og kunst», som daglig stilles overfor det «Skriket» Munch en gang «ga ut». Og som «plutselig en morgen stirrer inn/i Skriket bak det Skriket/som i nattas mulm er stjålet/Hva gjør han med et skrik/som skriker enda høyere/enn et skrik som henger der det skal?» I tråd med den grunnleggende metaforen spør jeg: Blir ikke også museumsvaktens skrik et bilde av et skrik?

Paradoks
Torgeir Rebolledo Pedersens dikt bærer på et paradoks. Han lokkes av språkets retoriske muligheter og skaper et uttrykk som er lystig og kåt. Men det er ikke lystig inni seg, i selve meningen. Der finner vi en desperasjon, en verdenssmerte, en fremmedfølelse, en følelse av å være til overs i en verden som også er til overs. Jeg tror han har det nokså Meursault, nokså Joset K. Men han har sin egen måte å si det på: «Sen natt hjem. Segner om på sofaen og våkner der, med buksebeltet røket. Har jeg lagt på meg i drømme? Drøm eller ikke, slik går det når du lagrer allting inni (ler hun kaffetravel), forøvrig, vi får gjester, men ligg du. Hun dekker til mitt legeme med pleddet, løfter hodet mitt, mitt hode delvis innhult delvis utpløst, knust av fyll, hun dasker det og glatter det og legger pent tilbake i sitt sofahjørne, som puffet hun en pute.»
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet