Fornøyelig Wilde-såpe

TEATER: Oscar Wilde: «Den perfekte ektemann» Hovedscenen, Nationaltheatret

Han anretter og serverer Oscar Wilde så florlett og gjennomført som en såpeopera fra fin-de-siècle kan anrettes i dag, regissør Kjetil Bang-Hansen. Foran en stor glassveranda på Nationaltheatrets hovedscene flagrer ballkjoler og vittige paradokser, lystige replikker og mild sentimentalitet i en salongkomedie som er to og en halv time blott til lyst.

Man kan selvsagt påstå til man er blå i trynet at Oscar Wildes helstøpte sosietetskomedie fra 1895 har mange dype lag og er «aktuell» i dag, blant annet derfor spilles den nå ikke bare i Oslo, men også i London og Paris. Men man gjør lurt i å la være, og heller konsentrere seg om at «Den perfekte ektemann» er en veldreid hundre år gammel såpeopera, midt i blinken for dagens mange såpeoperaelskere, bare med det ene vesentlige og avgjørende unntaket at Wildes komedie byr på en dialogenes briljans og et verbalt raffinement som man knapt finner andre steder. Den finslipte replikken og de geniale paradoksale vrier på vedtatte sannheter er kjernen i denne komedien som i alt det andre Wilde skrev.

Overdådig
Alt utspiller seg i løpet av 24 timer i «Den perfekte ektemann». Til salutter av komponisten Elgar åpner Kjetil Bang-Hansen kalaset med en tjenerstab på stram rekke. Vi er i hjemmet til britisk 1890-talls svar på Siri Bjerke, hos statssekretær Robert Chiltern i det engelske utenriksdepartementet. Allerede i åpningsbildet gir Kjetil Bang-Hansen forestillingen sin egen diskrete signatur: en litt fomlete tjenestepike som dukker opp flere ganger og som forvinner inn i framtida i det vakre og sentimentale scenebildet helt til slutt.
Hos Chilterns er det selskapeligheter. Det ene overdådige kostymet etter det andre entrer det høye lyse rommet, og den ene overdådige replikken avløser den andre. Dette er som sagt Oscar Wilde, og her sitter gullkornene tett. Om politikk, om ekteskap, om livet («Jeg gir alltid gode råd videre. Det er de eneste de kan brukes til») og om kvinner;
«Kvinner har et fantastisk instinkt. De oppdager alt - unntatt det selvfølgelige.»

Distanse
For 20 år siden, på 70-tallet, ville kanskje publikum hisset seg voldsomt opp over Wildes dekadente estetisisme og finslipte kjønnsvittigheter. I dag er nok publikum mer voksent. Den erkjennelsen bærer
Kjetil Bang-Hansens iscenesettelse preg av. Såpeoperaen er selvsagt tatt på ramme alvor, og spilles så konsekvent og godt som den kan spilles i 1996. Men med den utstrakte bruken av frontalspill hvor publikum blir medspiller og dialogpartner, ler vi i salen ikke bare av Wildes vittige formuleringer i seg selv, vi ler også med den ironiens distanse som ligger mellom Wildes livssyn og tid og vår tid.
Intrigen er altså enkel. Sir Robert (Øystein Røger) var i sin ungdom så dum at han solgte en statshemmelighet til en børsspekulant. Dette har Mrs. Cheveley (Mari Maurstad) fått snusen i. I følge med Lady Markby (Wenche Foss) ankommer hun Sir Roberts selskap, og begynner straks å utpresse ham.
Sir Robert søker hjelp hos sin venn, den unge dandyen viscount Goring. Ved unge Gorings hjelp, ifølge Oscar Wilde
«den første velkledte filosof i tenkningens historie» og egentlig et hjertegodt menneske bak en kynisk og språklig raffinert maske, løser flokene seg.

Frydefullt
Et velopplagt ensemble på 20 skuespillere skaper en stemning av munterhet, lystig snobisme og fryd som smitter fra scene til sal. Wenche Foss holder et verbalt festfyrverkeri som Lady Markby/Wenche Foss, Per Theodor Haugen brummer iltert som gamle jarlen av Caversham og boltrer seg i et komediefag han kan ut og inn, Mari Maurstad har den iskalde Mrs. Cheveley godt under huden og flott inne i rollen, Ågot Sendstad, Andrine Sæther og flere burde vært nevnt. Og briljant er Svein Tindberg som unge Goring, Wildes alter ego, ironisk kyniker og sårbar fatalist.
Og midt i alle morskapen lurer man på om ikke denne livsnytende overklassen som ikke ineteresserer seg for noe egentlig ikke kunne være et bilde på vår tid: på et overflods -og olje-Norge der vi skravler om ingenting og bare engasjerer oss politisk når bensinprisen går opp med 4 øre.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet