Sterk tur på trikken

TEATER: Bernard-Marie Koltès:«Natt, rett før skogene» Torshovteatret på bytrikken

Idet trikken begynner å kjøre fra Torshovteatret, kommer en ung, rufsete mann styrtende. Han hamrer på døra, trikkeføreren åpner og den unge mannen rekker akkurat å få kastet seg inn før trikken setter fart nedover Vogts gate.

Slik begynner Torshovteatrets nye forestilling «Natt, rett før skogene». Den foregår altså om bord i en utlånt trikk fra Oslo Sporveier som kjører fra Torshov til Solli plass og tilbake igjen den drøye timen forestillingen varer.

Annerledes
Det er regissør Carl Morten Amundsen (dramaturg ved Nationaltheatret) og skuespiller Bjarte Hjelmeland som på dette viset tar en helt ny location i bruk til en teaterforestilling. Det blir en både svært positiv, og litt negativ, annerledes opplevelse. Positiv fordi monologen, livshistorien til den unge ukjente gatevanker'n, foregår i en realistisk setting som absolutt kler stoffet. Litt negativ fordi det ikke er mulig å være helt konsentrert om mannen og hans ord på en trikk som sjangler av gårde midt i virkeligheten.
Illusjonen som skal skapes er at publikum er trikkepassasjerer og at den navnløse mannen er ham som vi faktisk hørte på en trikketur en gang. Han som reiste seg opp, skrek ut en smerte, eller en anklage mot oss besteborgere, før han forsvant ut igjen.
Langt på vei lykkes duoen Amundsen/Hjelmeland med sitt prosjekt, ikke minst med å gi det hele en tone av dagens rå, brutale og samtidig kvikt humoristiske Oslo (godt gjort av to vestlendinger). Det blir en annerledes og tidvis sterk opplevelse, hvor Hjelmelands innlevelse i rollen og evne til å hente av seg selv i presise uttrykk iblant gir en frysninger på ryggen.

Outsider
Det er outsiderens historie man får høre. Om hans forakt for alle vi som har tilpasset oss, men også om hans lengsel etter det samme. Om hans knull under ei bru, hans sårhet under masken, om hans utopi om rennesteinsmenneskets og de undertryktes internasjonale solidaritet. Og om hans sug etter kjærlighet - morskjærlighet.
Det er 70-tallsdramatikk, dette, det merker man i den politiske undertonen og i ønsket om å «vekke» publikum med utskjelling av utvalgte tilskuere. («Publikumsutskjelling» het et stykke anno dazumal av østerrikeren Peter Handke). Men bearbeidelsen til dagens virkelighet har vært vellykket, selv om monologen framstår som femten minutter for lang. Avslutningen, Bjarte Hjelmelands sorti, er imidlertid praktfull og sløy. Men den røper jeg selvsagt ikke her.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet