Fen'menal My Fair Lady TEATER: Lerner og Loewe: «My Fair Lady». Store Scene, Den Nationale Scene

BERGEN (Dagbladet): Fra første sekund erobret «My Fair Lady» hjertene under musikalpremièren på Den Nationale Scene i går kveld. For her er alt man kan begjære: fest, humør, show, sjarme,kjærlighet og utsøkt operettestemning, alt holdt i musikaltrollmannen Runar Borges helproffe grep og med Herborg Kråkevik som et vulgært og vidunderlig midtpunkt som blomsterpi'en Eliza.

Full klaff for Den Nationale Scene med en spektakulær og herlig oppsetning av denne deilige, tøvete, underholdende og sentimentale historien om språkprofessoren Higgins som oppdrar den uregjerlige blomsterjenta Eliza til å bli en fornem lady.

Passé
Det er lett å skjønne innvendingen om at «My Fair Lady» egentlig er helt passé i dag. Språkstrid og sosiolekter står ikke på dagsorden, og hvem vil i et moderne utdanningssamfunn påstå at språklig kultivering og dannelse kan forandre en fra den såkalt vulgære underklassen til å bli en bærer av overklassens «raffinerte kultur»? Spesielt hvis man utsettes for en dårlig oppsetning vil jo historien om Eliza og Pickering kunne bli både reddsom og temmelig ulidelig.
Men hva kjøper man ikke når det er flott teater, når spillegleden og lekelysten strømmer i mot en fra scenen? Når regissør Runar Borge gjennomfører en musikalflyt og disiplin i dans, sang og arrangementer som er helproff. Når Williams stilfulle kostymer glitrer og overrasker i hver ny scene og Elizas funklende kjole i ambassadeballet bare er krem? Når Knut Skodvins ni manns orkester skaper presis vellyd og smektende meloditoner, når Christian Egemars Londonscenografi lager rett atmosfære, og når selv Sverre Røssummoen og Oddbjørn Hesjevoll i to små biroller framstår som spyttet rett inn fra Fisketorget og smauene i denne språklig og spillemessig konsekvente bergensutgaven av «My Fair Lady»?

Morer og rører
Da kjøper man det meste, da glemmer man at den innleide hjelpen både på og bak scenen må ha kostet Den Nationale Scene flesk. For dette er en musikaloppsetning som både morer og rører.
Rollen som blomsterjenta Eliza er Herborg Kråkeviks debut på en stor teaterscene. Og hvilken debut! Fra hun dukker opp i det yrende og veldisiplinerte folkekaoset utenfor operaen Covent Garden som Runar Borge introduserer oss for i første scene har hun vår oppmerksomhet. Her kommer en fattig blomsterselgerske med sevje og tæl, og med en stolthet og egenverdi som skinner igjennom både det grove språket som blomsterjente og i riksmålet som skolert lady. Herborg Kråkevik mangler riktignok trening i kroppsspråk, men hva gjør det, er det nesten fristende å si, når dama bergtar deg med sin klokkeklare og følsomme stemme i sanger som «Jeg kunne ha danset»? Kråkeviks skuespillertalent, sjarm og utstråling er uomtvistelig, det lyser hele tida en verdighet og oppdrift gjennom hennes Eliza. Formodentlig er det den åndssnobben og skylapp-akademikeren Higgins, spilt av Lasse Lindtner, til slutt faller for. Lindtner synger riktignok som bikkja til Pavarotti, men er herlig i sin ironiske utlvering av Higgins.
Og så Helge Jordal da! Som stjeler showet når han er på scenen som Elizas far, Alfred Doolittle som skal bli gift på mårrakvisten. Jordal er vidunderlig i rollen, frir til publikum, svaier i bakrusen og utporsjonerer buskisen bevisst.
Hva gjenstår? At Runar Borge på grunn av godt teater har fått viderebragt et budskap om at indre kvaliteter er det som teller. Selv i dagens livsstilshysteri, hvor en Røkke mener at klær og livsform skaper bildet av det suksessrike mennesket, og hvor en Eliza kanskje ville blitt oppdratt til å kjøpe aksjeopsjoner for å bli en del av fiffen. Men uansett hva planleggingsministre måtte mene: Med «My Fair Lady» blir det nok morsomt å være bergenser i tida framover.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet