Kjærlighetens fravær

TEATER: Edward Albee: «Tre høye kvinner» Oslo Nye/Centralteatret

Midt på scenen, i en stor himmelseng omgitt av fordums eleganse som iser blått ligger en mor på dødsleiet. En olding, en pleietrengende pleiemor og et monster. Stum tilbake på sengekanten etter 20 år sitter sønnen «som tok med seg livet i en bag og stakk.» Dikter Albees ærend i dette klart selvbiografiske drama er å kjøre filmen baklengs: Hvorfor og hvordan er vi blitt den vi er?

På Oslo Nye er hans «Tre høye kvinner» blitt en sterkt rystende forestilling.
Den amerikanske dramatikeren Edward Albees siste (uroppført i 91) og høyst prisbelønte stykke hadde omsider Oslo-premiere i går. Bente Børsum spiller moren i siste stadium, den eldste av de tre høye kvinnene, som Ghita Nørby og Margaretha Krook har gjort før henne i København og Stockholm. Hun gjør det glimrende!
Børsums spill avdekker lag på lag av bevisstheten og når helt inn til frosten hos denne oldningekvinnen. Hun må drives av et stort indre mot og en trygg, men samtidig ubønnhørlig regi (Kirsten Sørlie), når hun med en så sikker og uhyre nyansert presisjon styrer henne gjennom alle ukontrollerte inn- og utfall.

Driv
I samspillet med Eli Anne Linnestad som den middelaldrende, er det et tett driv som under Sørlies dirigentstokk får de to kvinnene i forskjellige stadier til å smelte sammen foran øynene på oss. Mens Linnestad står sterkt på sitt fra første stund, er Marit A. Andreassen som den aller yngste lenge ikke lett å få øye på. Hun viker tilbake. Konfrontert med sitt utlevde selv, sier hun skrekkslagen: «Jeg vil ikke bli det der!» Men i annen akt skinner hun rent og ungt av lyst og forventning.
Kanskje er det forventningene dette handler om? I hvert fall like meget som kjærlighetens fravær.
«Jeg visste jeg ikke ville skrive et hevnskuespill,» har Albee sagt om dette trippelportrettet av adoptivmoren som i dypeste forstand aldri tok ham til seg: «Det var lykkes oss å gjøre hverandre dypt ulykkelige gjennom årene.» Gutten tok med seg livet sitt i en bag og stakk fra diktaturet. Moren ble sittende som en utilnærmelig dronning på sin martyrtrone. Et kvinnelig privilegium, men kanskje den ensomste trone av alle.

På bar bakke
Størst av alt er kjærligheten. Bare livet er større. Dette handler om livet. Det er denne oppsetningens største fortjeneste.
Derfor burde forventningsfulle sønner og døtre, mødre og andre primadonnaer med ulik forfengelighetsfaktor danne en studiesirkel rundt Bente Børsum. Se hvordan hun trær en tynn tråd i nålen og syr sammen et sinn med sikre sting.
Det gjør vondt. Det gjør gjerne det, når knopper og illusjoner brister.
Men man er mer levende når man går ut i november på bar bakke enn da man gikk inn i teatret to timer før.
ANNETTE M¼RER

© Dagbladet