Spinkelt musikkspill

TEATER: Bengt Ahlfors: «Stjålen lykke» Oslo Nye Teater

Om ikke Oslo Nye allerede i utgangspunktet skulle ha problemer med å trekke folk til noe så spesielt som en nyskrevet finsk musikal, så blir ikke saken akkurat bedre etter gårsdagens première. «Stjålen lykke» er en usedvanlig tynn suppe av en musikal, med melodier som går fortere ut det andre øret enn inn det ene, og med dialoger som får «Mot i brøstet» til å fortone seg som en bindsterk roman av Dostojevskij.

Hadde det ikke vært for regissør Bjørn Sæther og skuespillernes sympatiske anstrengelser med å skape noen publikumsvennlige poenger i denne steindøde tekst -og musikkmassen, tror jeg faktisk at jeg i går ville foretrukket å være Rød-Larsen på pressekonferansen framfor en lidende kritiker på sjette benk på Oslo Nye. For «Stjålen lykke» er nemlig en trøstesløs musikalaffære.
Kjærlighet
Musikkspillet er komponert og skrevet av finske Bengt Ahlfors. Hans enkle sammenkjedning av sangnumre og dialogscener, uten spesiell dramaturgisk struktur, har visstnok gjort stor suksess i Finland. «Stjålen lykke» utgir seg forsåvidt ikke for å være annet enn en skillingsvise om en ung gutt og en ung jentes noe spesielle kjærlighetshistorie, men det får da være måte på hvor løst og banalt det skal fortelles.
Historien handler om norske Gustav (Henning A. Siewers) som er på tur til Paris, og der treffer italienske Elisa (Trine Svensen) på Musee d'Orsay, («jeg elsker Chagall»). Gustav, som arbeider i bank, utgir seg for å være en norsk kakse, mens Elisa, som jobber i et vaskeri i Pisa, sier hun er adelig. Ferieflørten får først konsekvenser når Elisa reiser til Oslo for å besøke Gustav i hans palass. Da blir løsningen for Gustav noen snarveier til penge og en ukes stjålen lykke med Elisa.
Høstens slappeste
I og for seg en grei nok ramme om en musikal, men da må det i det minste skapes noen melodier som ligger i øret, noen dialoger med snert i, eller noen typer og situasjoner som sitter såpass at man kan le eller gråte litt godt av dem. Bengt Ahlfors er gjerrig på dette i sine kabaretaktige tablåer, og Roy Hellvins seks manns orkester kan lite gjøre ut av et musikkmateriale med litt tysk ompa, noen chanssons, toner a la Kostervalsen og et par latinamerikanske rytmer.
Henning Siewers og Trine Svensen tar grep om sangene og gjør hva de skal, men blir aldri mer enn et blasst kjærlighetspar. Dennis Storhøi blomster i en liten signaturrolle som italiensk casanova-postbud, og Mørten Røhrt tar sikker komediesats som både banksjef og Grand-kelner, men ellers er det lite å berette fra høstens slappeste musikal.
Det er ok at tidligere teatersjef Janken Varden var sur på Oslo Nye-styret da han forlot posten. Men det får da være måte på hva man skal overlate etterfølgeren også!
Av HANS ROSSIN’E

© Dagbladet