«Steinsamlere» er unektelig en fin, intelligent og tankevekkende roman. Men til tider kanskje for stilfull, for stringent.

Tankevekkende og stilfullt

Lindstrøm, Merethe : «Steinsamlere»

Aschehoug 224 s. Kr 258

Merethe Lindstrøm har først og fremst utmerket seg som novelleforfatter, ikke minst står boka «Svømme under vann og andre noveller» (1994) sentralt i forfatterskapet. I år utgir hun romanen «Steinsamlere», hennes andre roman så langt, og beviser nok en gang at hun er en av våre mest seriøst arbeidende yngre forfattere.

Det skal handle om to aldrende mennesker; en filosofiprofessor ved navn Hammer, og hans sekretær gjennom 40 år, Dagmar Grüner. Romanen veksler mellom to stemmer, to jeg-personer, og begge skikkelsene virker, gjennom sine formuleringer og uttrykksformer, en smule tørre i kantene, forsiktige, stille, omstendelige.
To livsløp risses opp, barndomsminner, felles opplevelser, refleksjoner. De samme hendelsene beskrives kanskje to ganger, men blikket er et annet, avhengig av om det er hun eller han som ser. Deres forhold er kjølig og profesjonelt, nærmest formelt. Likevel forstår man at det har vært, og er, en slags kjærlighet der; og at kjærligheten ikke nødvendigvis er vakker. Kanskje fordi den handler om gjensidig avhengighet: om Grüners underdanighet og Hammers hersketrang.
Misforstå ikke, Lindstrøm beskriver ikke en tradisjonell maktstruktur, der den ene er god og den andre er ond. Lindstrøms styrke ligger i at hun greier å problematisere mellommenneskelige forhold, sette spørsmålstegn ved, og se sammenhengen i, ord som makt, avhengighet, kjærlighet, ømhet, avsky, nærvær.

Reisen
Et sentralt motiv i teksten er reisen. Grüner og Hammer legger ut på en biltur til Wittgensteins refugium i Skjolden, og mer enn hva som skjer på selve turen, er det tankene den setter i gang i personene som er viktig. Tanker rundt begrep som valg, svik, ansvar, likegyldighet. Reisen er også et gjennomgående motiv i Lindstrøms forfatterskap, og peker på en form for hjemløshet. Lindstrøms skikkelser er alltid hjemløse, rotløse, ensomme, delt.
Tittelen «Steinsamlere» spiller på flere ting. Dagmar Grüner er steinsamler; steinene er hennes besettelse, hennes lys. Kanskje er det derfor hun knytter seg til Hammer, kald, grå, dyp - litt steinaktig, som henne selv?
Steiner er også dette: brokker av en større helhelt, minner om noe som har vært. Romanen handler, slik jeg leser den, om liv som erindres i brokker, om Hammer og Grüner som forsøker å sette ting på plass, se ting i sammenheng.
Det de oppdager er at det var de små bevegelsene som ble livsavgjørende. Det ørlille ordet. Den sleivete tanken. Begge to har sveket noen som sto dem nær, og sviket var skjebnesvangert. Men det skjedde nesten umerkelig, og det er usikkert om de vil stilles til ansvar for sine svik.

Konsekvens
Slik sett nærmer man seg romanens kanskje viktigste ord, nemlig ordet konsekvens. Spørsmålet leseren stiller er: Må mennesker stå til rette for sine valg? Kan vi i det hele tatt lenger si at noe vil få konsekvenser? Eller er den eneste konsekvensen av våre handlinger et slags trykkende fravær av konsekvens? Stilt ovenfor et valg, leker Hammer med følgende tanke: «Var det makten ved det hele? Jeg kan ikke helt utelukke at det var det. Men det var noe mer også. Min mors hage, rosenbuskene hennes som slynget seg oppover stakittet ved hagegangen og ved muren, det enkle ved alt sammen, ved ikke å måtte, ikke engang behøve. Det var det som slo meg som en slik fabelaktig frihet.»
Til sjuende og sist står Hammer og Grüner kanskje til regnskap overfor hverandre, det ble de to, uløselig knyttet sammen, en relasjon bygget mer på taushet og avstand enn på nærhet.

Stilfull
«Steinsamlere» er unektelig en fin, intelligent og tankevekkende roman. Det vakreste ved den er barne- og ungdomsskildringene, der viser Lindstrøm seg som reine mesteren. Boka minner meg av og til, i all sin gjennomarbeidede lavmælthet, om stilfulle franske filmer av den typen Claude Sautet lager («Vinterhjerte», «Vennskap og kjærlighet»). Til tider kanskje for stilfull, for stringent.
Sårene er ikke alltid tydelige nok. Det kan også stilles spørsmål ved om romanen er like godt formmessig gjennomført som den er tankemessig. Jeg er, på tross av enkelte innvendinger, overbevist om at Merethe Lindstrøms forfatterskap gjør seg mer og mer gjeldende for hver bok hun utgir.
LINN ULLMANN

© Dagbladet