Mangler varme

TEATER «Juleevangeliet» Dramatisert av Bentein Baardson og Bodil Kvamme Det Norske Teatret

Det Norske satser på sang og tablåer, opptrinn med mange barn og feiende flotte kostymer i sin meget visuelle dramatisering av juleevangeliet. Men selv om det er mye å glede seg over i dette julespillet, er det en oppsetning som mangler varme og som fortellermessig langt fra er helstøpt. Og hvorfor i all verden er engelen Gabriel blitt ikledd signalrød kappe der han svever over scenen?

Av HANS ROSSIN’E
Det er friskt gjort av Det Norske å forsøke å etablere sin egen juletradisjon med Bentein Baardson og Bodil Kvammes dramatisering av juleevangeliet. De to har beretningen om Jesu fødsel i Lukas' evangelium - det egentlige juleevangeliet - som selve stammen i sin fortelling for scenen, mens de har hentet stoff fra Matteus og Johannes, David-salmene og Salomos høysang for å bygge ut bildet. Sangene er hymner, folketoner og kjente julesanger, tonsatt og arrangert av Iver Kleive.

Familieteater
Det er altså julas budskap og Jesu fødsel som en fortelling for barn og en forestilling for hele familien i førjulstida det dreier seg om. Et tjuetall småbarn omkranser fortelleren i stykket, sangeren Sondre Bratland i hvitt skjegg og i hvit drakt, idet jula ringes inn på Hovudscenen. Bratland og barna dukker vekselvis opp sammen med en rekke tablåer fra evangeliene: engelen Gabriel hos Maria, de vise menn hos Herodes, hyrdene på marken, det nyfødte barnet i krybben og flukten til Egypt. Baardson og Kvammes intensjon er formodentlig å lage en type renskårent fortellerteater der Bibelens bilder og julebudskapet formidles til oss i salen med barna på scenen som bindeledd.
Bentein Baardson lykkes bare halvveis med sitt forehavende, blant annet fordi det allerede i dramatiseringen for scenen er for mange fortellermessige svakheter. Som regissør har han klart å koordinere brikkene noe bedre og arrangerer sine tropper langt på vei i klare formasjoner. Det er mye fin sang å glede seg over her, blant annet Paul Åge Johannessen som Gabriel, Sondre Bratland selv og et par små guttesolister. Helge Hoff Monsens scenografi i et ganske forminsket scenerom innbyr til fantastiske reiser gjennom tid og rom, med skinnende betlehemsstjerner, kostbare palasser, enkle staller og noen store ulldotter av noen sauer på hjul. Hoff Monsens forseggjorte praktkostymer og fargesterke scenografi virker som en flørt både med gamle glansbilder og kjøpesentrenes kitschy juledekorasjoner, men med sin naive lekenhet tror jeg de har fin visuell appell til det yngste publikummet.

Flyter ut
Men selv om Det Norskes «Juleevangeliet» har en fortellermessig enkelhet som innbyr de yngste til gjenkjennelse, og hvor
erfarne skuespillere som Lasse Kolstad (øversteprest), Ståle Bjørnhaug (Herodes), Sverre Solberg (Josef) og sangeren Ingeborg Hungnes (Maria) bekler tablårollene, så blir dette aldri en fortelling som strømmer over scenen med sitt budskap. Noe skyldes at barnesangen drukner i et syntetisk lydteppe, at Sondre Bratland er for usikker både som resitator og på scenen, og at Bentein Baardsons grep flyter ut. Dette er snarere blitt en illustrert klassiker av en fortelling fra fjern fortid, enn en levende historie med et varmt budskap om fred og frelse, Guds nærhet og storhet, og håpet som for alltid er kommet inn i vår verden.

© Dagbladet