For å si det med gjengen fra «Lille-lørdag»: Film-og TV-faglig sterkt! Sett som helhet blir innvendingene mot dette omfattende referanseverket beskjedne.

Forføreren og erobreren

Dahl, Hans Fredrik; Gripsrud,Jostein; Iversen, Gunnar; Skretting, Kathrine & Sørensen, Bjørn (red.): «Kinoens mørke, fjernsynets lys. Levende bilder i Norge gjennom hundre år.»

Gyldendal Billedredaktør: Torleif Sjøgren-³Erichsen 494 s. Kr 498

I 1963 skrev forfatteren Finn Carling en kronikk i Dagbladet hvor han noe skeptisk forholder seg til dette nye folkehypnotiske fenomenet TV.

I USA hadde han sett fjernsynsapparater montert ved fotenden av sengen: «...det slo meg at det egentlig var en logisk plassering. Der kunne man ligge i halvmørket og motta i det uendelige av apparatets overflødighetshorn like lite - ja, enda mindre - aktivt og givende enn et barn ved mors bryst. Nettopp det at seeren mottar uten å yde noe for det, at han faktisk lar seg fore som et passivt spedbarn, er det som får enkelte til i fullt psykologisk alvor å oppfatte fjernsynet som en morserstatning.»
Visuell mamma eller ei, iallfall har disse maskinene endret våre liv. Mennesket har skapt bildemediene, men daglig skaper de nå oss. Et utdrag fra Carlings 30 år gamle psykologiske betraktning er én blant uendelig mange brokker til denne boka, som sikter mot å være en slags komplett historie over norske levende bilder gjennom hundre år. Det er bokstavelig talt et monumentalt verk, 2,6 kg, omfangsrikt som et kinosete og nærmere fem hundre sider. Gitt temaet er det selvsagt mange relevante illustrasjoner.
Referanseverk
Et sentralt film- og kinohistorisk verk i Norge har lenge vært Sigurd Evensmos «Det store tivoli» fra 1967. Nå har vi fått det nye referanseverket for en del år framover, og her samles filmen og fjernsynet innenfor samme permer. «En smidig kombinasjon av historisk framstilling og populær tidsskildring», skrev en anmelder i sin tid om Evensmos bok. Samme attest kan anvendes om den nye boka.
Boka begynner der det er mest naturlig: 2. påskedag 1896 viste Cirkus Varieté i Christiania tyskeren Max Skladanowskys filmbilder med sitt bioskop. Dette var den første offentlige filmvisningen i Norge. Så følger kronolgisk de første kinoene, filmene fra utlandet, de første norske filmene, moralsk panikk og sensurdebatt, lovverk, Hollywoods inntreden, Shirley Temple, politisk film, en forsvunnen pølsemaker i et naziokkupert Norge, osv. Og så kommer TV, Festus og månelandingsnatt foran skjermen for hele landet. Det fortsetter helt fram til NRK 2.
Tilgjengelig
Teksten er meget tilgjengelig, og historiske begivenheter, konkrete filmer og TV-prosjekter veves sammen med samtidas politiske og sosiale omland.
Utmerket. Men når man er så tilfreds, må det jo være lov å slippe til noen innvendinger. Utgangspunktet for boka er forskningsprosjektet Levende bilder i Norge - et film- og fjernsynshistorisk prosjekt finansiert av Norges forskningsråd i perioden 1990-1993. Prosjektet har samlet mer enn 70 deltakere. Det har vært redaktørenes oppgave å omforme den vitenskapelige analyse - doktorgradsprosjekter, prosjektrapporter og en rekke hovedfagsoppgaver - til folkeopplysning. Det har også vært deres ambisjon å redigere en rekke forskjellige røster med tusenvis av sider til en tekst som oppleves som enhetlig.
Tilfeldig
Overveiende går det bra, men det er klart det rykker i sjangerne av og til. Det er ikke alt som tåler å bli popularisert, det kuttes i svinger, et resonnement her og der blir klipt bakfra som i en dagsavis, og det blir åpenbart at det paradoksale med et så omfattende bokprosjekt er at det blir altfor knapt. Det må spørres - og redaktørene har sikkert spurt og svart seg selv mange ganger - om mindre og færre skulle vært nevnt for at mer skulle bli sagt mer ordentlig. Utvalget blir likevel noe tilfeldig. Flere tematiske og spissete bidrag med klarere forfatterrøster?
Vanskeligst blir formen jo nærmere vi kommer vår egen tid. Teksten blir litt for rastløs. Det er som å skulle rekke siste paviljong på historisk museum de aller siste minuttene før stengetid. Gitt kvantiteten av dagens visuelle inntrykk, er dette forståelig. Men kryssklipp er et krevende formgrep.
Og så er det enkeltinnvendinger: Skulle TV og film vært klarere atskilt?
Så mye plass til «Dis», gitt dens uviktighet? Fenomenet den ironiske tilskuer kunne vært behandlet på langt mer elegante måter enn å breie seg i en mobbet vorspielkalkun.
Pompøst
Og så er det litt trist at en storsatsing som denne boka ender litt ufordøyd og pompøst: Analysen er at publikumssuksessen «Kristin Lavransdatter» kanskje er «nøkkelen til hele vår eksistens». Tesen er en gjenganger: at postmoderniteten både lengter etter, men også blir mer og mer likt middelaldersamfunnet, en medievalisering. Den allestedsskrivende Umberto Eco har levert stimulerende akademiske bidrag om dette. Og han har gitt temaet en leken illustrasjon ved å plassere Sherlock Holmes - den snusfornuftigste fornuften - blant groteske middelaldermunker i «Rosens navn». Men er nordmenns tilfredshet over Undset-filmatiseringen det norske beviset?
Én svale gjør ingen sommer, og Liv Ullmann lager ingen norsk middelalder. «Kanskje lengter det postmoderne mennesket, omgitt av medieflimmer, tilbake til middelalderens åndelige verdier?» Kanskje, kanskje ikke. Kanskje det lengter etter Halvard Flatland. Fritt etter Freud: Av og til er en film bare en film.
Men la disse innvendingene være beskjedne. Vi har fått et nasjonalt verk om århundrets største forførelse.
FINN SKÅRDERUD

© Dagbladet