[Meny]
DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]

Ibsen i badekar

BALLETT Henrik Ibsen/Lise Ferner: «Fruen fra havet» Hexakin Black Box


Hun har hatt et hav av symboler, krefter, lengsler og beveggrunner å øse av, koreografen Lise Ferner. Men dramatisk mangler det mye for at danseutgaven av «Fruen fra havet» står på egne ben.


Mange koreografer har brent seg på Ibsen. Selv ikke svenskenes store dansedikter Birgit Cullberg fikk riktig taket på havfruen i sin tid. Det skyldes ikke bare at så mange av Ibsens personer er i fortidens vold, og at fortid ikke kan synliggjøres med bevegelser. Også denne gang blir persontegningen for svak. Karakterene går i oppløsning når intrikat koreografi ikke har som siktemål å fortelle en historie.

Utydelig
Som koreograf har Lise Ferner arbeidet seg fram til et rikt og svært ofte fascinerende bevegelsesregister. Men som dramaturg har hun et godt stykke vei igjen å gå. Det kompliserte blir ofte mer utydelig enn interessant for den som ser på. Som Ellida Wangel har for eksempel Anna N. Hegdal mye å slite med. Før hun endelig kommer til det dramatiske klimaks i trekantscenen hvor hun slites mellom ektemannen Wangel, klokt tolket av Odd-Johan Fritzøe, og Henning Farners lett parodiske Havmann. Endelig styres hun av en indre bevegelse. Først da blir det godt teater.
Den som virkelig fyller sin oppgave i dette diffuse dansedrama, er Eli Villanger som lille Hilde. Hun trekker blikket med så mange spill levende nyanser og antydninger. Et stort talent med en stor utstråling!

I dusjen
Ellers er det langt fra storhavet med sin dragende makt til Black Box på Aker brygge. Det er mulig at scenograf Carle Langes badekar på hjul virker grensesprengende på enkelte, men det er farlig distraherende. Og man skal helst ikke ha for meget humoristisk sans når Ellida som skal velge i frihet og på eget ansvar, i det avgjørende øyeblikk velger å ta en dusj på scenen. Sidsel Endresens musikk splitter og hersker blant lidenskapene på scenen. Urovekkende målløst hvor Ibsen driver sine personer skjebnesvangert videre.
Mye løst og mye uforløst i denne forestillingen. Men Lise Ferner har utvilsomt noe hun skal ha sagt og mye hun vil ha fortalt. Denne gang bruker hun Ibsen, men kun som utgangspunkt. Da blir bevegelsene lett seg selv nok. Også for danseteatret gjelder budet om at det er tilskuerne som skal beveges.
ANNETTE M¼RER


[
:nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet