Bjørn Qviller skildrer rusens historie fra Bibelens Noa til vår egen tid, i antropologisk og filosofisk perspektiv.

Dus med rusen

Qviller, Bjørn : «Rusens historie»

Det Norske Samlaget 240 s. Kr 298

Mennesket er en kulturell dopingbruker. Rusmidler virker kulturfremmende. Slike spissformuleringer kunne gi inntrykk av at Bjørn Qvillers bok er skrevet for festtalere og narkomane.

Sannheten er en annen: Det Norske Samlaget har kostet på seg en forkortet og popularisert nynorskutgave av den sprenglærde boka «Battles and Bottles». Med utgangspunkt i sosialantropologi, arkeologi og klassiske tekster skildrer Qviller drikkefellesskapenes historie fra de greske symposier til middelalderens drikkegilder.
Eldre ruskultur i Midtøsten drøftes ut fra assyriske relieffer, minoiske valmuegudinner og bibelske tekster. Hvem har ikke undret seg over at det første Gubben Noa gjorde etter syndfloden var å plante en vinhage!

Potens
Vin, øl og mjød: gjæret, alkoholholdig drikke basert på dadler, druer eller honning står i sentrum hos Qviller, selv om han også behandler opium og cannabis - og brennevin. Det er verd å tenke over at selveste Oseberg-dronningen fikk hasj med seg i graven! I Midtøsten og Hellas synes slik rus å avta i betydning parallelt med symposienes økende betydning.
For grekerne hadde vinen både sjel og kraft og ble assosiert med sæd og potens; drikkeskålene har ofte erotiske motiver. Vin var forbeholdt dannede prostituerte kvinner og voksne menn i byfellesskapet; Spartas unggutter måtte utveksle sæd med voksne menn i mange år før de ble funnet verdige til å drikke vin med dem; ærbare kvinner fikk ikke vin, slaver eddik.
Drikkefellesskapet viser mønstre for sosial og politisk atferd; vinen eller mjødet er en felles substans som skaper et kvasi-ættesamband der utgrupper kan integreres. Symposiet er også forum for politiske avgjørelser. Mens grekerne fattet avgjørelser mens de drakk, syntes germanerne og vikinger at en sak skulle drøftes under drikk, men tas opp på nytt når alle ble edru. I romertida ga drikkefellesskapet primært uttrykk for solidaritet innen en elite.

Nattverden
Kristendommen skapte ikke i utgangspunktet andre holdninger til drikk og drikkelag; men via augustinsk teologi snek det seg en drikkefiendtlig tradisjon inn - fra manikeismen. I et interessant delresonnement påviser Qviller hvordan greske tanker om drikk og vennskap glir inn i kristne nattverdforestillinger. Thomas Aquinas sier: «Og slik nærer sakramentet oss åndeleg, gler oss og let sjela ruse seg på Guds søte miskunn. Et vener og elskarar; drikk til de blir drukne.»
Fra Machiavelli og Hobbes blir det gjerne hevdet at politikk ikke essensielt er et sosialt fenomen, men en selvstendig virksomhet. Forestillingen har dels en religiøs forutsetning i ny teologi i seinmiddelalderen, dels økonomiske årsaker. For Qviller blir det naturlig å betone de nye oversjøiske oppdagelsene som gjorde sukker og brennevin billigere i Europa. Brennevin hadde vært laget av vin siden 800-tallet, men ble helst brukt som medisin; på 1400-tallet lærte man seg å bruke korn. Billig rom fra koloniene ga hele samfunnet råd til å drikke. Dermed fikk fylla lavere status, ja, ble et sosialt problem.

Subkulturer
Seinere i forrige århundre oppdaget og gjenoppdaget leger og intellektuelle andre rusmidler, gamle og totalt nye. I vårt århundre har det skapt subkulturer, hierarkier og sosiale fellesskap hinsides Qvillers interessefelt; jeg klandrer ham ikke for det.
Mens moderne rus og ruskultur ikke tematiseres, følger Qviller i sin «konklusjon 2» sine politisk-filosofiske resonnementer fram til dagens Balkan og Baltikum, og via Trotskij til Carl I. Hagen og Kristin Clemet!
Jeg synes ikke alltid det er lett å følge forfatterens tankeflukt. Men kjedelig blir det aldri!
NILS JOHAN RINGDAL

© Dagbladet