Jan Ketil Arnulfs bok «Heltens ansikter» er blitt en fargerik reise blant pittoreske sagnfigurer og stormannsgale voldsmenn.

Heltens verden

Arnulf, Jan Kjetil: «Heltens ansikter. Allmakt og heroisme»

Universitetsforlaget. 276 s. Kr 248

Helten er en fargerik figur, som gjør seg godt i bokform. Det viser psykolog Jan Ketil Arnulf i sin presentasjon av «Heltens ansikter».

Avisa Klassekampen kjører i disse dager en annonsekampanje for seg selv, hvor et bilde av Arnold Swarzenegger kommenteres av følgende tekst: «Når heltedyrkelsen tar fullstendig overhånd ...» Pussig nok har man valgt et fotografi hvor den ellers så utagerende helten er påsatt håndjern. Muligens er budskapet at Klassekampen ikke bare advarer mot den kommersielle heltefiguren, men også bidrar til å pasifisere ham. Eller noe i den retning. Uansett er det liten grunn til å tro at helter generelt lar seg avvæpne eller ufarliggjøre så lett - i alle fall hvis vi skal tro Jan Ketil Arnulf.

Grenseløs styrke
For menneskene har bestandig hatt behov for noen å se opp til, noen som kan tillegges grenseløs styrke og handlekraft - ikke minst fordi heltedyrkelsen grunnleggende sett er en tilbedelse av oss selv, slik Arnulf peker på i sin bok om heltens ansikter. Menneskene har alltid villet tro at de kan beherske verden, og i denne forbindelse har helten vært god å ha. «Så lenge vi har evnen til å dyrke, vil vi finne en helt,» som det sies i boka.
Forfatteren presenterer det heroiske allmaktsidealet, ved en idéhistorisk og psykologisk gjennomgang - innen myter, religion, litteratur og historie - fra det eldgamle Gilgamesj-sagnet fram til vår tid, via skikkelser som blant andre Jesus, Tordenskiold og Stalin. Og dette blir unektelig en fargerik reise - blant pittoreske sagnfigurer og stormannsgale voldsmenn. Man kan mene hva man vil om helter, men de er sjelden kjedelige. Jan Ketil Arnulf forstår å utnytte dette, og behandler stoffet med nødvendig distanse - og med et uærbødig glimt i øyet. Slikt blir det underholdende lesning av.

Perfekt
Men hvilke trekk er det så som kjennetegner det heroiske? Hva skiller en ekte helt fra en hvilken som helst selvgod oppkomling? Først og fremst er både helten og hans publikum overbevist om at han er perfekt på alle måter, i tillegg til at han har helt usedvanlige evner og ubegrenset viten. Han er dessuten spesielt utkåret til sin heltegjerning, og siden han er både vakker og «god», kan han ta seg den frihet å skrive loven på nytt - etter eget forgodtbefinnende. Som Julius Cæsar skal ha sagt da han sto i ferd med å krysse elva Rubicon: «Å avstå fra å gå over vil bringe meg ulykke; men dersom jeg krysser elva vil det bringe ulykke til alle mennesker.» Selvsagt valgte han det siste.
Men alle fortrinn til tross - helten er likevel ikke fullstendig usårbar. Faktisk er sårbarhet nettopp en forutsetning for å bli en ekte helt, siden det er den som genererer farer og spenning. Helten må alltid ha et svakt punkt, som kan sette motet og allvitenheten i relieff. Med andre ord - uten en akilleshæl, ingen farer. Og uten farer, ingen virkelig heroisme. Helten har derfor, slik forfatteren ser det, bare ett problem - nemlig seg selv. Men det kan jo være ille nok, når man ustanselig må øve heltedåd og eksponere seg for uhørte prøvelser.

Fornøyelig
Og her, i beskrivelsen av disse prøvelsene, er det «Heltens ansikter» byr på den mest fornøyelige lesningen. Forfatteren er på sitt beste når han legger ut om fantastiske tildragelser, mens han samtidig supplerer med tørre, treffende kommentarer. Som når historien om St. Georg og dragen gjengis, og det fortelles om at uhyret var i ferd med å «plage» en ung jomfru da Georg kom til og reddet henne - mens Arnulf deretter bemerker at «det er litt uklart hva dragen hadde i sinne». Slik kan det også sies.
I det hele tatt fungerer «Heltens ansikter» både som underholdning, og på mer faglige premisser - om enn på et relativt popularisert nivå. Det siste for øvrig et sympatisk trekk - idet boka dermed blir tilgjengelig, og dessuten velsignet fri for akademisk tilgjorthet og svulstige tilbøyeligheter. Det sistnevnte er jo godt ivaretatt av heltene. Som forfatteren selv sier det: «Fremfor alt er helten ikke et øyeblikk intellektuell. Han motstår alle angrep fra litteraturkritikere, psykologer og idéhistorikere og er likevel fullt på høyde med sin tid.»

Nesten heroisk
Og på toppen av alt ber forfatteren om unnskyldning for eventuell påtrengende bedrevitenhet. Da bærer man gladelig - i sin pedantisk-kritiske lesning - over med at omtalen av «Rolandssangen» muligens har gått litt fort for seg, siden flere detaljer rundt heltens død (1. avsn., s. 98) faktisk er feilaktig gjengitt. Men dette er smårusk. Jan Ketil Arnulf skal ha all ros for sitt bokprosjekt - og for sin forbilledlige, upretensiøse innstilling. Nesten litt heroisk, bare det.
CHRISTOPHER HALS GYLSETH

© Dagbladet