Tro, tvil og vantro

Horvei, Truls: «En halv himmel»
Aschehoug, 68 s. Kr 155

«Var jeg engang en som trodde» skriver Truls Horvei i sin diktsamling «En halv himmel». Det er et poetisk lykketreff av en verselinje. Den forener mening og sonoritet.

Ikke minst mening, for spørsmålet er ikke så «uskyldig» som det kan virke ved første øyekast. Den gir oss et trosproblem i konsentrat. Mennesket kan huse både tro og vantro, tro og tvil. Det kan leve i en evig uavklart spenning mellom de to interessesfærene. Og Truls Horvei er en dikter som lar både troen og tvilen komme til orde.
Han var en gang en som trodde. Vi gjenkjenner barnetroen i hans dikt: «kanskje jeg så engler / sitte på puten, hørte stemmen til mor / som pustet Gud i luften». Derimot rammes boka inn av to dikt kalt «Tvilerens skriftemål». Og det er ikke bare gudstroen som rokkes, alt rakner - jeget, virkeligheten: «Er jeg virkelig, er jeg av hud og kjøtt? Hvor virkelig / er det virkelige?» Så kan han falle over på troens og tillitens side og finne den bekreftet hos sine egne: kjæresten, barna, katten. «Du er, du fins,» slår han fast.
Truls Horvei har det med å henvende seg til et «du». Og dette "du" er symptomatisk for en vaghet og uklar muntlighet i noen av diktene. Hvem er «du»? Leseren? Kjæresten? Dikteren selv? Eller er det (mis)brukt som et alternativt ubestemt pronomen?
Truls Horvei er ikke den første dikteren som tematiserer tro -tvil-problematikken. Men han gjør det på en stillferdig måte som vekker samfølelse. Han prøver konflikten ut i hverdagens situasjoner, mot de nære ting.
Vi føler også med ham der han ber for sin tvil: «Så mye tvileren må holde / styr på, tvilens forvirrende setninger / tvilens musikk gjennom kroppen // vil jeg noen gang legge fra meg / disse plaggene av tvil, / sy dagene sammen med sikrere sting?»
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet