Verden sett fra et tak

TEATER: Sergi Belbel: «Etter regnet», Det Norske Teatret

Det er røykesuget som tilsynelatende lokker dem, de åtte ansatte i det store firmaet som vekselvis trekker opp på skyskrapertaket for å ta noen skikkelige magadrag. Situasjonene er utnyttet av den spanske dramatikeren Sergi Belbel til å si noe om moderne nevroser og postmoderne livsangst, alt holdt innenfor en lettere absurdistisk ramme.

Det heter seg at det hyggeligste stedet i moderne norske bedrifter er på røykerommet, og i Sergi Belbels «Etter regnet» er i hvert fall taket de åtte røykerne sniker seg ut på et slags fristed for både drømmer, tanker, følelser og frustrasjoner. Her møtes de fire sekretærene (Tone Ringen, Hildegun Riise, Unn Vibeke Hol og Hilde Olausson) for å slarve, sykkelbudet (Sverre Solberg) for å dyrke sitt macho-image, EDB-programmereren (Svein Roger Karlsen) for å slå i hjel tida og direktøren (Jorunn Kjellsby) og kontorsjefen (Sverre Bentzen) for å legge egne firmaplaner. Røykepausen er det de har felles og det som skiller dem fra de andre i firmaet, samtidig som de for så vidt ikke har noe mer enn den felles og for øvrig lever i sine egne universer.

Kaotisk
På Helge Hoff Monsens skråstilte skyskrapertak på Scene 2 er det himmel over og 171,5 meter ned til bakken. I en rekke korte scener kommer de åtte ut i stadig nye grupperinger og skaper således stadig nye menneskelige konstellasjoner - akkurat som i livet selv. Handlingsmessig skjer det lite, ut over at en og annen av og til kaster seg ut fra taket. Men dette er absurdisme, så i neste scene er vedkommende på plass igjen.
Det er i det verbale det foregår i dette spanske utblikket over en kaotisk, dommedagspreget og selvoppgivende virkelighet der det aldri regner, men stadig vekk styrter helikoptre. For den som har sans for Pedro Almodovars surrealistisk-groteske filmer med mange ord i hurtig tempo og med outrerte spanske storbytyper, kan Belbel kalles en slags teatrets Almodovar. Typene hans i «Etter regnet» er herlige og svært latinske, og på samme måte som hos Almodovar går komikken, brutaliteten og baksiden av tabuene hånd i hånd her.

Overdrivelser
Med fornøyelse og store overdrivelser tegnes også typene på taket på Det Norske. Det er i utlegningen av disse at det oppstår småmunter komikk. Spesielt livfulle er Hilde Olaussons dumme og deilige blondine, Jorunn Kjellsbys maskuline og temperamentsfulle direktør, Sverre Solbergs kroppsfikserte sykkelbud og Hildegun Riises spesielle krysning av flamencofemininitet og new age.
Geir Sveaass har fått scenene til å flyte uten at rytmen hakker altfor mye gjennom alle skiftene. Når dialogene underveis ikke avdekker påtrengende mange dobbeltbunner, er det ikke Sveaass' feil, men tekstens. For selv om spansk samtidsdramatikk ikke er hverdagskost på norske scener, taket en velvalgt metafor for så mangt og Belbels absurdisme tidvis til å humre av, så blir regnet, når slusene endelig åpnes i siste scene, en befrielse for flere enn dem på scenen.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet