En mørk historie om fornektelse

Blackburn, Julia: Mørk historie

Oversatt av Tone Formo. Pax 147 s. Kr 188

Britiske Julia Blackburn er kjent for å være en biograf med originale innfallsvinkler til de liv hun skildrer.

Hennes forrige bok, «Daisy Bates i ørkenen», var om den irske antropologen Daisy Bates som i 1913 dro alene ut i den australske bushen, og ble boende blant folket der i 30 år.
Denne boka er blitt kalt en romanbiografi - fordi skillet mellom fakta og fantasi er uklart - mens andre har pekt på at «Daisy Bates i ørkenen» tenderer mot å være en selvbiografi - fordi forteller-jeget ofte deler midtpunktet med Daisy Bates. «Mørk historie» er blitt kalt en roman, men den deler mange av sjangertvetydighetene til «Daisy Bates i ørkenen». Pax Forlag kaller boka både for en roman og for en meditasjon over livet til forfatterens bestefar og far, og Julia Blackburn har oppført enkelte personer på takkelista som også er sentrale karakterer i handlingen.

Galskap
Tidlig i boka stiller jeg-personen seg følgende spørsmål: «Går det an å arve minner på samme måte som fargen på øyne og hår, fasongen på lepper eller nesebor? (...) Kunne jeg, hvis jeg ville, huske min bestefars barndom selv om han aldri fortalte om den til noen før han hadde lagt den bak seg?» Dette spørsmålet berører på mange måter kjernen i en av problemstillingene omkring biografiskrivning, nemlig betydningen av innlevelse i den andre og statusen dette skal ha som kilde. Spørsmålet danner også utgangspunktet for jeg-personen til å tre ut av fortellingen, og la historien om bestefars barndom utfolde seg. Det er historien om en oppvekst på en paradisøy i Det indiske hav. Der var hans far vekkelsespredikant, og så på som sin største oppgave å få slutt på all kopuleringen blant de svarte.
Selv hadde han inngått blandingsekteskap, og i sine prekener fordømte han en slik konstellasjon. Barndommen til bestefar er dominert av omgivelsenes fornektelse av seksualitet og rase. Men det er også en tid preget av uskyld, inntil fornektelsen læres videre. Seinere blir den ført videre fra bestefar til jeg-personens far, noe som leder ham inn i galskapen. Sett mot denne bakgrunnen kan man lese jeg-personens spørsmål innledningsvis som et forsøk på å avdekke familiens skjulte forbannelse.

Særegen
Men bestefars barndomshistorie utgjør bare en liten del av fortellingen, og det er bare her at handlingen er framstilt lineært. I de øvrige delene av boka opptrer jeg-personen sammen med bestefar. Hun går gjennom forskjellige rom i bestefars hus, og i hvert rom er det en historie knyttet til forskjellige ting eller personer. I disse passasjene inntar jeg-personene forskjellige fortellerposisjoner og veksler mellom å være søkende og allvitende.
Julia Blacburn er en særegen forfatter. Hennes historier er fulle av utfordrende fortellergrep som synliggjør de forskjellige sammenhengene, men som også øker kompleksiteten ved teksten. «Mørk historie» er en symbolladet og forunderlig roman. Den forteller om uskyld som går tapt og om smerten som følger med fornektelsen. Det har blitt en vakker framstilling, men Blackburns fortellerstil gjør at historien virker litt retningsløs. Det er ikke så lett å få øye på hva jeg-personen har villet oppnå ved å rekonstruere bestefars minner, annet enn å fortelle en fascinerende historie. Det kan jo være nok i seg selv, men her virker det som om dette ble ledsaget av et prosjekt som gikk tapt underveis.
Tone Formos oversettelse virker plettfri.

© Dagbladet