Sorgmunter 50-tallsnostalgi

TEATER: Klaus Hagerup, «Du skal ikke gi meg roser». Rogaland Teater

STAVANGER (Dagbladet): Med urpremieren på «Du skal ikke gi meg roser», viser Klaus Hagerup seg nok en gang som en habil hverdagssnekrer av enkle, sorgmuntre scenestykker. På Rogaland Teater har han bygd historien om den lungesyke gitaristen Roar inn i en underholdende 50-tallsnostalgi med olympiade, evergreens og kjærlighet.

Å legge kjærlighetshistorien mellom musiker og tidligere tuberkulosepasient Roar (Jon Øigarden) og hotelleierdatteren Eline (Cecilie Mosli) til et hotell på Østlandet under Olympiaden i Oslo i 1952, gir selvsagt en ramme der man kan øse av mildt ironiserende poenger.
Det gjøres da også på Rogaland Teaters intimscene, hvor teatersjef Ola B. Johannessen åpenbart har moret seg under iscenesettelsen av en tid hvor man hørte easy listening-musikk uten kjølig distanse, hvor en ung mann fikk en kvinne til å dåne bare med et kvikt triks med lighteren, og hvor likestillingen ennå ikke hadde forkludret kjønnenes naturlige orden; Han spenner på seg skiene under blå topplue, Hun selvsagt under rød.

Pubertet
Mer enn noe annet tiår har 90-tallet vært et nostalgiens tiår hvor man i mote, musikk og ikke minst film og litteratur har hentet opp igjen trender fra 50-, 60-og 70-tall. Norske filmskapere og romanforfattere har jo de siste åra stort sett ikke fortalt om annet enn sin egen pubertet en gang i tiåra etter krigen.
Hva denne monomane (og godtselgende) nostalgien skyldes, kan man selvsagt diskutere til man blir blå i fjeset. Men muligens har den med det kommende og skremmende årtusenskiftet å gjøre, hvor det er kunstnerisk mer komfortabelt å rekapitulere nær og kjent fortid framfor å dypdykke ned i kompleks samtid og uviss framtid?
Om «Du skal ikke gi meg roser» har andre ambisjoner enn å være en slags «Husker du?» fra 50-tallet, var de ikke spesielt synlige under urpremieren på fredag. Det er blitt en veldreid oppsetning og hyggelig kveldsunderholdning, hvor publikum på de første benkeradene sågar bys opp til dans på scenen. Scenograf Kathrine Hysing, rekvisitør Gudny Gudjonsdottir, musikkonsulent Ove Hetland og frisør Inger Hermansen har gjort utmerkede jobber i å gjenskape atmosfære, kostymer, slagere og interiør fra en hotellobby på 50-tallet.

Frykt
Roar er gitarist i The Kings, som spiller til dans under Vinter-OL. Han er lillebror til bandleder og pianist Werner (Svein Harry Hauge), som igjen knapt kan vente til kveldens siste sang er ferdig, slik at han kan få satt sine kløende fingrer i vokalisten Randi (Marika Enstad).
Mens folk flest er opptatt av dampradioens sendinger, Hjallis, Brenden, rundetider og den enestående nasjonen Norge, forelsker Roar og Eline seg. Problemet er bare at Roar hadde tuberkulose for tre år siden, hvilket avføder frykt og fordommer hos Elines foreldre (Gretelill Tangen og Kaare Kroppan). Norsk selvgodhet, frykten og fordommene blir slik stykkets underliggende tema. Tittelen «Du skal ikke gi meg roser» henspiller på den glatte medlidenheten Roar ikke vil ha, samtidig som rosen er en metafor for den hissige og illrøde tuberkulosen.
Dessverre virker det som om Klaus Hagerup har hatt en viss berøringsangst for å utvikle tuberkulosefrykten til et allment og aktuelt symboltema. Derfor blir dette mer overflatisk underholdningsteater enn problematiserende dramatikk. Til gjengjeld blir det en underholdende nostalgikveld, spesielt takket være Marika Enstads dyktige framføring av gamle slagere som «Zanzibar», «Skal vi ikke være dus», «Lille Malou» og «Alle går rundt og forelsker seg».
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet