Grufull romankunst

Rasp, Renate: «En mislykket sønn»

Oversatt av Morten Claussen, Bokvennen Forlag, 144 s. Kr 245
Det står en uutholdelig stank av Renate Rasps roman «En mislykket sønn», stanken av puss fra væskende sår og desinfiseringsmidler i et værelse der det ikke har vært luftet på lenge.

Kanskje kan jeg like godt legge til stanken av ulevd liv. Dette er sønnen Kunos beretning om hvordan hans stefar, onkel Felix, bokstavelig talt forsøker å skape ham om til et tre, et makabert trekantforhold (intet ordspill!), et klaustrofobisk kammerspill, der hans mor utgjør den tredje personen. Alt dette fant sted i Kunos ungdomsår. Den Kuno som nå forteller, er en aldrende mann, som i sin ubevegelige fedme tas hånd om av de samme to, som er blitt svært gamle.

Baader-Meinhof
I sitt etterord opplyser Morten Claussen at Renate Rasp (f. 1935 i Berlin) tilhørte kretsen rundt Baader-Meinhof, og at hun i dag lever i eksil i Cornwall. Det er vanskelig å ikke lese boka som en svært kritisk analyse av det vesttyske samfunnet på 1960-tallet, skrevet av en forfatter som tilhørte Kölner-skolen eller Ny realisme, den politiske og samfunnskritiske litteraturen.
En stefar/onkel som planter sin stesønn i en potte med jord opp til knærne og klipper av ham, eller beskjærer, hendene, er i seg selv grufullt nok, men det er likevel ikke det mest uhyggelige ved denne romanen. Den virkelige terroren i Kunos beretning ligger i det at både moren og han selv deltar i stefarens prosjekt, med entusiasme, for å oppnå onkelens gunst og anerkjennelse.

Nøktern
I et kammerspill av dette slaget, er det avgjørende å få leseren til å godta at den terroriserte parten ikke ganske enkelt stikker av. I dette tilfellet er den kunstneriske utfordringen ekstrem, slik boka er det som et samfunnskritisk dokument, men Rasp makter å få fram offerets behov for å være nettopp et offer, nærmest som en skjebnebestemt avhengighet. Rasp makter å få leseren til å godta den sinnssyke historien som en realistisk roman, ved å legge vekt på nøktern presisjon i beskrivelsene. Her har hun naturligvis lært mye av den fremste av alle tyskspråklige forfattere i vårt århundre, Franz Kafka. Legesønner blir leger og advokatsønner studerer jus. Kunne ikke deres fedre like gjerne ha plantet dem i krukker?
Når planteprosjektet strander, er det den mislykkete sønnen som bærer skylden, ikke den psykopatiske onkelen, som velter seg i sin egen selvmedlidelse. Men da sitter det en lemlestet sønn tilbake. Jeg-fortellerens følelsesløse, nærmest objektive språk forsterker den lodenkledde onkelens totale makt og sønnens avmakt. På denne måten skaper Rasp en innestengt spenning, språket selv blir like klaustrofobisk som det fortalte.
Som et eksempel på vesttysk romankunst fra 1960-tallet er Renate Rasps bok en oppsiktsvekkende utgivelse, i den forstand at man spør seg selv hvordan norske forleggere har kunnet orientere seg i dette terrenget uten å støte på den tidligere. Bokvennen Forlag har plassert boka i sin klassikerserie «Moderne tider». Det ligger en klar påstand i en slik plassering. Og jeg har ikke det misnte problem med å godta den.
TERJE HOLTET LARSEN

© Dagbladet