Tankevekkende teater

TEATER: Fjodor Dostojevskij: «Forbrytelse og straff» Rogaland Teater

STAVANGER (Dagbladet): Tilsiktet eller ikke: Rogaland Teaters teatralt meget skikkelige og nærmest dickensk realistiske teaterversjon av Dostojevskijs roman «Forbrytelse og straff» griper rett inn i en av de viktigste verdidebattene i Skandinavia akkurat nå.

Debatten det dreier seg om, er reist av den såkalte Fakkelen-kretsen ved Universitetet i Århus. Gruppen etterlyser en verdidebatt i den skandinaviske nymaterialismen, den forsøker å restituere humanistiske verdier og renvaske et kulturelt dannelsesbegrep. Toleranse, mangfold og humanisme er stikkordene, samtidig som gruppen erklærer religiøse absolutter for å være døde.

Absolutter
Men hva har det med student Raskolnikovs mord på pantelånersken Aljona Ivanovna på Rogaland Teaters hovedscene å gjøre, der den unge litauiske scenografen Auris Radzevicius har reist noen skumle russiske bakgater med slitte murvegger, frostrøyk, lange jerntrapper og spartanske interiører?
Hva Dostojevskijs kristne erkjennelsesroman synliggjør, og problematiserer, og på det viset griper inn i en dagsaktuell debatt, er hvorvidt man kan etablere verdisystemer uten å forankre verdiene i absolutter. I «Forbrytelse og straff» blir forankringen etter hvert religiøs. Raskolnikov går inn i soningen av sin forbrytelse etter at hora Sonja har vist ham den religiøse veien ved å lese Lasarus' oppstandelse for ham. Men Raskolnikovs nagende samvittighetskvaler oppstår og han forstår først hvilken forbrytelse han har gjort når det går opp for ham at han har krenket et absolutt: nemlig enkeltmenneskets hellighet og ukrenkelighet. Og da stiller Dostojevskij spørsmål som man bør bakse med både i Århus og her hjemme: er det mulig å opprettholde et verdisystem uten absolutter som for eksempel det enkelte menneskets ukrenkelighet?

Pollestad-faktor
Den litauiske regissøren Gytis Padegimas problematiserer ikke sin oppsetning først og fremst langs disse linjene. Han lar sin iscenesettelse munne ut i et religiøst høydepunkt hvor sluttbildet blir en pietà med temmelig høy pater Pollestad-faktor. Raskolnikov ligger naken i Sonjas fang som Jesus hos Maria, mens Guds øye lyser over hovedscenen og de russiske gråbeingårdene.
Likevel er Padegimas' oppsetning så episk bred og Dostojevskij-tro at den åpner for mange assosiasjoner og fortolkningsmuligheter. Padegimas har hatt et 25-tallig ensemble til rådighet som han dyktig grupperer til et folkeliv av fattiglemmer rundt Raskolnikov og til de ulike karakterene som virker inn på hans liv. Svakheten i Padegimas' bearbeidelse er at han scenisk og dramaturgisk ikke godt nok framstiller motiveringen for Raskolnikovs forbrytelse og forandringen til kristen soning. Det gjør at man ikke helt dras med inn i Raskolnikovs skjebnedrama på avgjørende punkter. Dessuten hviler flere scener i en viss langtekkelighet, ettersom Padegimas ikke får samme kontrapunktiske kriminaldriv over fortellingen som den Dostojevskij har.

Stortalent
Spillemessig og i rolletolkningene er det mye å glede seg over. Ikke minst stortalentet Erland Bakker som en moderne studentutgave av Raskolnikov, rastløs, hjerneskarp, livsfjern og blindet av ideologi. Even Stormoen glimter til av utspekulerthet som politiinspektør Porfiri. Ole A. Simensen lager en dyktig Svidrigailov, og Ines Prange som Sonja, vakker, ydmyk og gjennomskinnelig, skaper sammen med Erland Bakker den stillheten rundt Lasarus-scenen som får oss til å se dypt inn i Dostojevskijs univers.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet