Folkekjær poet

Andersson, Claes: «En lycklig människa»

Söderström 71 s. Kr 158

Claes Andersson er en folkekjær poet i Finland, men så godt som ukjent i Norge. Han skriver en enkel og presis lyrikk, symbolene er forståelige, hverdagen alltid nær, man kan godt kalle diktene hans bruksdikt. Andersson, som er 59 år gammel, debuterte så tidlig som i 1962.

Alt i de første samlingene viste han seg som en selvstendig og kraftfull lyriker som stilte seg kritisk til velferds- og forbrukersamfunnet. Sammen med andre yngre lyrikere sluttet han seg til kretsen omkring tidsskriftet FBT, en gruppe som ved siden av å være politisk radikal også brøt med tradisjonen fra den finlandssvenske 20-tallsmodernismen, som lenge hadde virket som forbilde for finske poeter.
Andersson er utdannet lege. Koblet til hans sosiale samvittighet tilførte ofte yrkesbakgrunnen diktene hans groteske bilder av kropper i oppløsning og utstøtte i forråtning. Han ble politiker, riksdagsmann og kulturminister, mens han stadig oftere leste diktene sine høyt for et voksende publikum.
I den siste diktsamlingen «En lycklig människa» er Andersson mer personlig, mer livsbejaende og mindre sarkastisk og sosialkritisk enn tidligere. Diktene fylles av trær, av løv, sommer, strender, fugler, glede.
Flere av diktene er kjærlighetsdikt. Kjærlighet er det som ikke tar slutt, sier Andersson. Han skildrer stormende møter mellom munner, kjønn og rastløse kropper.

Kinesisk
Hvem kan bedømme de spor som nåtida merker oss med? Også dette opptar poeten Andersson. Han siterer den tidligere kinesiske statsministeren Chou En Lai. På spørsmålet om den franske revolusjonens innvirkning på historien, sa den kinesiske statsmannen: «For tidlig å si.» Denne åpenheten og ydmykheten overfor følgene av de politiske beslutninger og hendelser preger også dikteren. «Man innbiller seg mye, også slikt som allerede har hendt,» sier han.
En del av diktene eier det som poeten selv kaller en «ettersmak av barndom». Eller av halvglemt ungdom, ulevd liv, en kjæreste som for lengst har funnet Jesus i Peru. Minnene ligger der. Selv i travelheten og medienes virkelighetsverden.
Men avtalene, flyreisene, flyplassene og avisoverskriftene innfanger politikeren og påvirker poeten. En dag har han til og med glemt navnet på sin yndlingspoet, Henrik Nordbrandt.

Varsom
Andersson koketterer ikke med minnene, og han svermer ikke for dem. De dukker bare opp i diktene hans som små anelser. I det hele tatt er Andersson en varsom og stillfarende poet. I løvverket finner han «fugler svømmende lys».
Men den barske virkeligheten kan han likevel ikke rømme bort fra, selv om samtidsmennesket og medoppleveren Andersson kan sverme for fugler og løv.
Selv i det store midtpartiet i diktsamlingen glemmer han ikke dette. Det er komponert som en fuge for et orkester med mange instrumenter, fylt av musikk, vind og gras. Men selv her blant pavarottier, fløyter, celloer, prestekrager, harper og dry martinis, er bombeflyene og nøden med.
Av KARSTEN ALNÆS

© Dagbladet