Haltende Molière

TEATER Jean Baptiste Molière: «Misantropen» Det Norske Teatret

Det er for mye som hakker og halter til at man kan ta hatten av for Kjetil Bang-Hansens iscenesettelse av «Misantropen». Til gjengjeld er det mange frydefulle skuespillerprestasjoner og herlige utleveringer av franske adelstyper og menneskelige brister å glede seg over i denne tragikomedien om høye idealer versus forløyet virkelighet.

Av HANS ROSSIN’E
Hvem er Molières misantrop - menneskehater - Alceste? Er han en tragisk figur fordi han på grunn av sin høye moral og høye sannhetskrav er dømt til å gå under i en råtten verden? Er han en komisk figur, en Don Quijote, som ikke skjønner at hans kamp mot umoralen er en latterlig kamp mot vindmøller? Eller er han snarere en tragikomisk figur - mer i retning av slik han anrettes på Det Norske Teatret - som blir komisk i sin selvsentrerte kamp for den gode moralen, og tragisk fordi vi ser at han egentlig har rett i de anklagene han retter mot det franske hoffets bunnfalske kvinner og menn og deres skjørlevnet?
Urtype
Den unge adelsmannen Alceste er i hvert fall en urtype som går igjen i teaterhistorien. Her hjemme dukket han opp som sannhetsfantasten Gregers Werle hos Ibsen. Hos Molière blir det umoralske og hyklerske livet i de franske salonger etter hvert uutholdelig for Alceste. Han råker dessuten ut i trøbbel fordi han nekter å snakke folk etter munnen, og å benytte seg av alminnelige triks som for eksempel korrupsjon for å oppnå fordeler. Det som foreløpig holder ham igjen, er kjærligheten til den kokette selskapsløvinnen Célimène. En paradoksal kjærlighet for øvrig, ettersom Célimène simpelthen elsker det
intrigante og overflatiske sosietetslivet Alceste forakter så dypt.
Molière risser i grunnen opp tre måter å forholde seg til en moralsk korrumpert verden på. Den ene er Alcestes, som forakter den så mye at han vil flykte fra den. Den andre er vennen Philintes, som ser at samfunnet er pillråttent, men mener at man bør innrette seg pragmatisk og opportunt. Og den tredje er Célimènes. Hun ser også alt som er galt, men hun liker renkespillet og ekstravagansen på sett og vis, selv om hun sosialt sett for en stund brekker nakken på det.
På Det Norskes hovedscene har scenograf Kari Gravklev reist store vegger i noe som gir inntrykk av salonger i svart marmor. Det gir et litt for sterkt, bastant inntrykk, selv om det svarte vel er ment å understreke den mollstemte tragedietonen som har fått sin plass i Kjetil Bang-Hansens oppsetning av komedieklassikeren.
Fryd
Trass i Kjetil Bang-Hansens bevisste regigrep og uttenkte stiltilpasning av stoffet er det skuespillernes enkeltprestasjoner og samspill som redder kvelden. Under svære pudderparykker vagger de franske adelsmenn over scenen, det ene øyeblikket hysterisk oppstemte, det neste furtne som små barn.
Her tiltrekker først og fremst Jon Eikemo seg oppmerksomheten som blæren Oronte med en mimikk så snerpete og tertefin at det er en fryd. Også nykommeren på Det Norske, Trond Høvik, som Philinte, avstemmer sin komikk med fin effekt.
Som demimonden Célimène gjør Nina Woxholtt en fin innsats, en moden og nyansert rolleprestasjon som gir oss en kvinne både med sans for leken og for alvoret når først det gjelder. Paul-Ottar Hagas Alceste har weltschmerzen, forakten og raseriet parat. Han er også klosset og keitet, ramler av stoler i ren opphisselse. Men skal Alceste som figur være morsom?
Utslaget av Kjetil Bang-Hansens tragikomediegrep er at Alceste blir en diffus figur og at «Misantropen» som komedie ikke blir komisk nok og som tragedie ikke tragisk nok. Regi er dessuten både rytme og musikalitet, og til tross for Bang-Hansens musikanter over scenen og innpakning med tjenere i amorøse affærer, halter oppsetningen såpass mye i både rytme og framdrift at enkeltscener blir noe stillestående.
Derimot gir Bang-Hansen Svein Selvigs flotte gjendiktning plass og rom, og dersom noen trodde Molière var mindre innsiktsfull enn Shakespeare, er det bare å lytte til versene.
Av HANS ROSSINÉ

© Dagbladet