Barbariets siste fjert?

Martinez, Tomas Eloy: «Santa Evita»

Aschehoug, 378 s. Kr 298

Hore, helgen og hyene. Merr, myte og madonna. Eva Duarte Peron. Evita.

Nylig har vi fått hennes liv sobert og summarisk framstilt i en serie på TV 2, spilt med stramt ansikt av Faye Dunaway. Vi går på kino og stiller oss litt undrende og litt tvilende til Tim Rices, Andrew Lloyd Webbers, Oliver Stones' - og Madonnas - spektakulære behandling av det traume som red Argentina.
Nå kan jeg anbefale «Santa Evita», en ellevill roman av Tomas Eloy Martinez som handler om hele fenomenet peronismen, men mest om Evita og hvordan det gikk med henne som fysisk lik og ånden som levde videre:
«Eva Duartes plutselige inntog på scenen ødela pastellen av det kultiverte Argentina. Dette billige ludderet, denne lausungen, denne lille dritten - som hun ble kalt på kvegauksjonene - var barbariets siste fjert. Man måtte holde seg for nesen mens det varte.»

Et problem
Offiserene som kastet diktator Peron fikk et problem. Hva skulle de gjøre med liket - ikke kunne de brenne det og ikke kunne de stille det ut. Ifølge Nicholas Fraser som skrev «Evita. The Real Lives of Eva Peron», gikk det i virkeligheten omtrent slik: En sløv, alkoholisert og mytoman oberst fikk ansvaret for å gjemme liket. Han beholdt det for seg selv. En tid var liket gjemt bak et kinolerret, en tid lå det i en kasse merket «Voice of Cordoba», i LO-kvarteret og så smuglet ut av Argentina og gravd ned i Milano. Men det var altså i virkeligheten.
I fiksjonens vidunderlige verden går det mer skjebnesvangert overraskende for seg. Martinez sier selv, og det skal jeg skrive under på, at enhver fortelling er upålitelig, også denne. Virkeligheten kan verken fortelles eller gjentas. Det eneste man kan gjøre med virkeligheten er å dikte den på nytt, sier forfatteren.

Myter, myter!
Og for et dikt - for en story han spinner! Myten om Evita er mange myter, spunnet sammen med uendelige tråder og noen ganger er det virkelig og mange ganger helt uvirkelig det Martinez vever sammen, og ganske vanskelig å vite når hva er hva, for mønsterets farver og former går over i hverandre i en uendelighet av fasetter.
Forfatteren har forsket og lett. Han har - eller har han ikke? - snakket med en rekke av de personene som angivelig hadde noe med liket å gjøre: Den spanske kulturattasjeen som også var en balsameringskunstner og som doktorerte på liket til det ble en mumie av kjemikalier, lysende og nesten levende og som sendte ut et uforklarlig lys. De forskjellige offiserene, soldatene og andre som var i nærherten av liket eller en av de barbie-dokkene som også - angivelig - ble laget av Evita i latex. Og så de nattlige kjøreturene med liket i lastebiler og Evitas mystiske tilbedere som strødde blomster og tente lys. Fra bydel til bydel, fra kontinent til kontinent - til Hamburg, Bonn, Nürnberg, en fantastisk ferd som bare en søramerikansk dikter kan more oss med å fortelle. Rik på detaljer, rik på ord og rik på fantasi. Men som all diktning - forankret i en virkelighet som blir virkeligere når det diktes på denne måten.
MARKUS MARKUSSON

© Dagbladet