Grønli i sitt ess

TEATER: Thomas Bernhard: «Ritter, Dene, Voss» Det Norske Teatret

Nøyaktig en halv time tar det før det desperate, forrykte, fortærende vanvidd slippes løs på Det Norske Teatret. Da entrer Jan Grønli scenen som Ludwig, åndsforvirret filosof som hentes hjem av to søstre. Fra da av vrenges livsraseriet og svartsynet i Thomas Bernhards dødsangstsonate ut for full musikk, og Grønli balanserer galskap og genialitet så det er en sann svir.

Jan Grønli er i sitt ess som den forrykte Ludwig i «Ritter, Dene, Voss». Grønli spilte samme rolle på Rogaland Teater for 8 år siden, men prestasjonen på Scene 2 nå går langt utenpå innsatsen den gang. I spill, tolkning og innlevelse er Grønli helt under huden på sin sære, rare, geniale og vanvittige Ludwig, og helt under huden på desperasjonen, tragedien og lystig-
absurde overdrivelsene i Thomas Bernhards univers.

Middagsmåltid
«Ritter, Dene, Voss» ble i 1986 skrevet til tre østerrikske stjerneskuespillere. Tittelen er deres etternavn. Alt skjer i løpet av et middagsmåltid i den besteborgerlige og mausoleumsaktige spisestuen til industrifamilien Worringer, gammelrikt og stilfullt innredet av scenograf Anna Gisle. De to søstrene, begge skuespillerinner (spilt av Trini Lund og Bab Christensen), har bestemt seg for at broren Ludwig for en tid skal ut av asylet Steinhof og være i familiens skjød. Brorens hjemkomst og et familiedramas utvikling til en studie av galskapen i dens ulike stadier, utgjør en slags rød tråd.
Men bare tilsynelatende. Som i andre av Thomas Bernhards teaterstykker og romaner, blir skildringen av de eksistensielle ekstremene en slags advarende påminnelse til oss sunne og «normale» om sykdommens, dødens og abnormalitetens særstilling. Han beveger seg i et grenseland hvor normalitet, livslede, meningsløshet og galskap møtes. Det er noe beckettsk over Bernhards verden, rent bortsett fra at han ikke sukrer sitt anliggende med abstraheringer eller sublimeringer. Han forblir i det virkelige, biografiske og karakteristiske.

Wittgenstein
Derfor har stykkets Ludwig flere biografiske likhetstegn med filosofen Ludwig Wittgenstein. Bernhard har skrevet en roman om Wittgensteins nevø, den sinnsyke Paul. Muligens kan stykkets Ludwig ses som en personmiks av åndshistoriens ener og eneren fra den moderne galskapens historie.
Regissør Cecilia Ölveczky har orkestrert et kammerspill lydhørt for betoninger, overdrivelser, utskjellinger og gjentakelser. Jeg savner et mer markant spill på stykkets desperate strenger, men regien er konsekvent utført, det incestuøse tonet ned, og Trini Lund og Bab Christensens tolkninger av de to søstrene er meget skikkelig utført.
Men kaka tar Jan Grønli. I brå kast fra kvitrende vanvidd til alvorlige ansiktsfolder, fra tirader om vannbakkels til manisk ommøblering. Kanskje er det ikke i galskapen, men på trinnet før; i dødsangsten og den dype personlighetsskaden, at skikkelsen blir mest ubehagelig for oss.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet