En ting er helt sikkert i denne politisk forvirrede tid: Aldri har morofolket hatt større overflod. Eller for å vri på finansministerens klare melding, «Vi bader i poenger!»
Og Dameteateret kaster seg ut i boblene med frydefull sarkasme. Åpningsnummeret er en hemningsløs hyldningskantate til fjorårets mann, nemlig Ivar Aasen. For et land i ustoppelig vekst har damene et alvorsord: «La nynorsken gro som graset bak do.»Per Ståle
En annen favoritt som kraftfullt gjør sitt til at nynorskprosenten ligger femten over Førde, er Per Ståle.
Her tar han opp Ola Glomstulens enkeltskjebne. Ola har mista kona, men Per Ståle tar saken: «Dei som meinar at Tulla har skulda, tastar dette nummeret no!»
Men dette er selvfølgelig damenes kveld. Det er de som engasjerer. Anne Nyutstumo er herlig som rocker utslitt av pils, frihet og elekronisk aggresjonsrus. Hun er dessuten Fenrisulv med morbid sørlandsdialekt, overvåker som blotter mapper og horemamma med et hjerte av gull. Liv Aakvik er selve Tulla, og det er hun møkk lei. Anders Rogg og Bård Skift er begge frodig kjønnsforvirret, og en falsk papegøye gjør ikke forvirringen mindre gøyal.
Tunglabbet
Allikevel kunne denne kabareten vært løftet flere hakk, hvis instruktøren Sigmund Sæverud hadde vært mindre tunglabbet og hatt større sans for det underfundige artisteriet i Aakviks tekst. Aakvik har ellers utviklet seg til å bli en original, skarp og vittig tekstleverandør.
Et større publikum har fortjent henne.
Artistene er kanskje heller ikke store sceniske tryllekunstnere, men når du nå hiver deg på neste trikk til Torshov og Tulla, så får du en trivelig kveld.
ANNETTE MÜRER