Otello på kjøret

OPERA: Giuseppe Verdi: «Otelloü, Den Norske Opera.

Man kan si mye om Stein Winges talenter som regissør, men antydningens kunst finnes ikke blant dem. Til gjengjeld viste premièren på Verdis «Otelloü på Den Norske Opera i går kveld at han kan dirigere et stort apparat, ned i hver minst detalj.

Og dirigere gjør han, uten opphør, med et fastere regigrep enn svært mange som har forsøkt seg på opera. I så måte lykkes han i sitt forsett om å drive alle dødpunkter ut av forestillingen. Ikke et eneste hvileskjær er tilbake, knapt pusterom for musikken. Sjelden har publikum, og aktører med, fortjent den ene pausen som bryter Stein Winges strøm av påhitt.

Mistillit
Tilsiktet eller ei, blir forestillingen et parade-eksempel på operaregi som styres av en grunnleggende mistillit til sjangeren, til at musikken selv skulle kunne være i stand til å bære fram et drama. Ariene håndteres som hull i handlingen, der Winge dynger på med hele sitt repertoar.
Mottoet synes å være ikke en tone uten en vridning av kroppen eller tre. Winge nøyer seg ikke med å la spillet på scenen tydeliggjøre dramatikken i musikken. Han snur på flisa og lar musikken mime alle mulige og umulige situasjoner som aktørene plasseres i, så overtydelig tegnet at man skulle tro Winge hadde ambisjoner i retning stumfilm.

Unoter
Det stillferdige, første møtet mellom Desdemona og Otello utføres som etter en håndbok i seksualopplysning, tjuesju stillinger - om enn med klær. Sluttscenens sjalusimord framstår som en blanding av putekrig og konemishandling. Mellom dette løper sangerne inn åpne dører, eller klatrer opp og ned i en metall-leider. Verdis musikalske gester, som tegner dramaets konturer, ender som Winges fakter; lidenskapen stivner i geberder.
Slik hjemfører Winge alle regiteatrets noter og unoter, som skyllet over euopeiske operascener for drøyt tjue år siden. Alt utvendiggjøres, det finnes ikke noe indre liv tilbake hos aktørene som musikken kan klinge ut fra. I så måte virker Frederic Kalts Otello hardt kjørt, ikke av egen sjalusi, men av Winges regi.
Det er sagt om Verdi at han lar Otello bli sjalu for raskt til at personen er troverdig. Men Verdi blir rene sinken i forhold til Winge, som kliner til med signaler om sjalusi i alle retninger, nesten før Kalt får åpnet munnen. Derfra er det bare én vei å gå, å smøre tjukkere på. At Frederic Kalt også vokalt låt hardt kjørt, forsterket effekten.

Imponerende
Midt oppe i del hele, er det én som har fått det maksimale ut av hva Stein Winge har hatt å by på, nemlig Terje Stensvold som Iago. Han står fram i en personregi som treffer, og kvitterer med glimrende vokal innsats.
Imponerende er også Itziar Martinez Galdos som Desdemona, en rolle hun overtok etter Ragnhild Heiland Sørensen på tre dagers varsel. Det er ikke hennes skyld at denne oppsetningen av «Otelloü er den første jeg har sett, som ikke makter å vekke medlidenhet med noen av personene i dramaet.

Tydelig
Tine Schwabs scenografi er enkel nok og storslått nok til å kunne fange opp det meste av Winges bevegelsestrang. Kostymene hennes fungerer for så vidt også, når man først har valgt å forflytte handlingen fra Shakespeares tid og fram til 1947, uten påfallende gode grunner.
Martin Honeck i spissen for orkestret spiller opp til de klart opptrukne linjene i Winges regi, ved å forsterke musikkens chiaroscuro. Slik klinger den grellere enn Verdis nyanserte og rike partitur hadde behøvd.
Men spriket i strykerklangen og andre unoter kan ikke rettferdiggjøres av noe regigrep. Der har den nye musikksjefen ennå en jobb å gjøre.
Ståle Wikshåland

© Dagbladet