Vestens dystre århundre

BOK: Hobsbawm, Erik: Ektremismens tidsalder: Det 20. århundrets historie. Oversatt av Egil Johan Ree Gyldendal 623 s. Kr 348

Det eneste alternativet til et forandret samfunn, er mørke. Slik avslutter Eric Hobsbawm sin Ekstremismens århundre , som nå foreligger på norsk. Boka innledes med en serie sitater om hvor dystert det 20. århundre har vært.

I fjor fikk vi Fran ois Furets versjon. I Den tapte illusjon tok han et oppgjør med vestlige intellektuelles unnfallenhet overfor kommunismen. Furet og Hobsbawm er motstykker. 1700-tallshistorikeren Furet er frafallen fransk kommunist, 1800-tallshistorikeren Hobsbawm trofast britisk sosialist. Begges bøker er personlige partsinnlegg samtidig som de bygger på en omfattende lesning. Ekstremismens århundre er siste bind i et helstøpt verk om to århundrer, et langt 1789-1914 og et kort 1914-91. Det lange har Hobsbawm behandlet i tre bind: Revolusjonenes tidsalder 1789-1848 , Kapitalens tidsalder 1848-75 og Imperienes tidsalder 1875-1914 . Bindet om det korte århundret er også tredelt: Katastrofen 1914-46 , Gullalderen 1947-73 og Skredet 1973-91 . Hobsbawm er en glitrende analytiker. I stedet for å fortelle hva som skjedde, resonnerer han. Dermed blir det ingen innføringsbok. For å ha utbytte av den skal man ha fulgt med på skolen eller gjennomlevd århundret. Til gjengjeld er det mye innsikt å hente, for eksempel om årsakene til at demokratier brøt sammen i mellomkrigstida og om virkningene av den kalde krigen. Jazz-entusiasten Hobsbawm har også gitt kunst, kultur og naturvitenskapene en skikkelig behandling.

Ufarlig kommunisme
Kommunismen opptar såvel Furet som Hobsbawm. For Furet er den djevelsk. Ikke for Hobsbawm. Det var ikke kommunismen som gjorde århundret ekstremt, snarere Hitler, Kennedy og Reagan. Kommunistene fremstilles med mild overbærenhet. Stalin turde aldri å løpe noen risiko. Bondegutten Khrustsjov var en uslepen diamant. Den sovjetiske trusselen ble vilt overdrevet av vestlige politikere som et middel til å piske opp korstogsstemning. Hovedårsaken til den kalde krigen er å finne i USA, som også var nærmest til å trykke på atomknappen, men Vestens aggressivitet bidro ikke at Sovjetunionen brøt sammen. Skredet 1989-91 skyldtes at kommunistlederne lot seg friste til å handle med vest i stedet for å skjerme økonomien sin, som tross sin langsomhet var levedyktig. Med den forskning som nå pågår i østeuropeiske arkiver, tror jeg det blir umulig å opprettholde denne hobsbawmske overbærenheten. Vi vil se hvor viktig revolusjonsideologien var såvel for samhold som strid blant kommunistene.

Vestlig ståsted
Tidsskriftet Samtiden spurte nylig Hobsbawm om bøkene hans ville ha sett radikalt annerledes ut hvis de var skrevet av en lærd person i, la oss si, New Delhi. Nei, svarte anti-relativisten Hobsbawm. Han mener han har skrevet verdenshistorie på den måten verdenshistorie må skrives, med vekt på hvordan Vesten har forandret kloden. Hele fire-bindsverket har dette som utgangspunkt. I Revolusjonenes tidsalder tok han for seg Den franske revolusjon og den industrielle revolusjonen i England og deres virkninger i verden. Det perspektivet har han fulgt siden. Hobsbawm dekker hele verden, men latinamerikanske, afrikanske og asiatiske verdenshistorikere kommer til å dekke den annerledes. De vil ikke se et langt og deretter et kort århundre. For dem har det 20. århundre vært langt. Kinas lange århundre begynte med opiumskrigen og tapet av Hong Kong i 1842 og ender med at Hong Kong og Macao vender tilbake 1997-99. Første verdenskrig var en europeisk katastrofe som åpnet muligheter andre steder. Andre verdenskrig var både en europeisk og asiatisk katastrofe, men åpnet for frigjøring fra kolonialismen.

Asia
I løpet av århundrets siste halvdel har troen på fremskrittet flyttet seg fra Europa til Asia. Asias gjenfødelse har den franske Kina-spesialisten Fran ois Godement kalt sin versjon av det 20. århundre. Asias økonomiske mirakel og den omfattende demokratiseringen som har skjedd de siste tjue årene, motsier Hobsbawms bilde av et alminnelig skred (landslide). Han ser i hovedsak verdensøkonomisk depresjon, etnisk identitetspolitikk, vold og fattigdom i Den tredje verden, sosialismens endelikt og forfall i klassiske kunstsjangre. Boka er godt oversatt av Egil Johan Ree. En flott jobb. At revolusjonsbevegelsen som ble utløst av Oktoberrevolusjonen sammenlignes med Islams ekspansjon i det første århundre i stedet for dets første århundre (622-721) er trolig en trykkfeil. For den som skal bruke indeksen (eller følge krysshenvisningene), kan det være greit å vite at fra s. 26 er alle referanser forrykket med to sider (30 betyr 28), og med tre sider fra omlag s. 460.
STEIN TØNNESSON

© Dagbladet