Trøttende Tango

TEATER: Slavomir Mrozek: "Tango", Sogn og Fjordane Teater

FØRDE (Dagbladet): Et av våre minste regionteatre, Sogn og Fjordane Teater, feiret i går åpningen av ny teatersal med premiere på polske Mrozeks absurde klassiker «Tango», iscenesatt av hans landsmann, sjefen for nasjonalteatret i Krakow, Bogdan Hussakowski. Men nybygg og gjesteregi til tross, oppsetningen er tafatt og uengasjerende teaterkunst.

Av HANS ROSSINI
«Tango» er Mrozeks gjennombruddsstykke fra 1964, skrevet i eksil i Italia året etter at han forlot kommunistiske Polen. Stykkets politiske dimensjon bærer da også preg av at det er skrevet på 60-tallet av en forfatter som mente at det totalitære regimet kunne kysse seg bak. Mrozeks hovedperson er unge Artur (Kyrre Eikås Ottersen) som vil ha orden i verden, og som protesterer mot foreldregenerasjonens forfall og manglende normer. Men det tar ikke lang tid før Arturs opprør har forvandlet ham selv til en tyrann. Så går det da heller ikke lenge før Artur slås i hjel, med den følge at det kommer en enda verre kyniker og menneskeeter til makten.

Farseaktig

Ikke særlig optimistisk altså. Mrozeks spesialdistanse i de tidligere stykkene, som «Tango», var å gå menneskene nøye etter i sømmene for å finne ut hvordan deres atferd egentlig var i systemene de selv hadde vært med på å bygge. Mrozeks anliggende er individ og samfunn, mennesker og politikk under skiftende klimaforhold og, som i «Tango», er alt pakket inn med enkle teatrale virkemidler, absurde anlegg og svart, farseaktig komikk.
Men angår egentlig dette oss i dag? I hvert fall synes jeg Arturs opprør mot en verden og en generasjon som ikke har noen normer mer, som er intetsigende tolerante, opptatt av egen materiell lykke og som har satt nytelsen i høysetet, har noe å fortelle oss. Mrozek er herlig infam i skildringen av denne foreldregenerasjonen som ikke har noen verdier, og som ikke engang har døden som et absolutt når stykkets bestemor Eugenia (Turid Balke) dør en langsom død. «Kan ikke du dø in gang til,» sier hennes datter Eleonora (Jannik Bonnevie).

Overser

Den polske instruktøren Bogdan Hussakowski mener åpenbart ikke denne delen av stykket er viktig å aksentuere i dag, ettersom han gjør lite ut av den opprørske og kritisk gyldige første akten. Kanskje er forklaringen så enkel som at dette simpelthen ikke er aktuell tematikk i dagens Polen? Men da kan man jo spørre om hvorfor teatersjef Emte Stag har valgt seg Hussakowski til denne oppgaven.
For å få et spesielt lys og en spesiell atmosfære på scenen har regissøren senket et tynt, gjennomsiktig nettingteppe mellom scenen og den nybygde teatersalen i rød teglsten (og med 165 sitteplasser). Waldemar Zawodzinskis scenografi er enkle realistiske kulisser om den stua hvor handlingen foregår.
Arrangementene i Hussakowskis regi er til dels svært rotete, det virker ikke som om han har vært spesielt opptatt av at personene på scenen kan grupperes med effekt. Han har iscenesatt en oppsetning som ikke er morsom, ikke grotesk, og ikke brutal i sitt absurde og svarte forelegg.

Hysteriske

Til hans «forsvar» skal det sies at han har hatt et ensemble som ikke er på høyden. De spiller Mrozek som om han skulle vært en scenisk åndsfrende av Olav Duun, til dels i den misforståelse at figurene i absurde komedier bør framstå som halvveis hysteriske. Men det har liten hensikt å kritisere skuespillerne. De gjør så godt de kan innenfor et begrenset scenisk uttrykksregister. Et lyspunkt er Christine Hope som den sensuelle Ala, ennå uferdig som skuespiller, men et talent.

© Dagbladet