Engasjerende reise tilbake

Sæther, Wera : «Om mitt hode var vann»
Cappelen.
116 s. Kr 198

Det er noe befriende engasjert over Wera Sæthers forfatterskap, ja, over hele hennes samfunnsmessige virke. I en tid som på mange måter - også i litteraturen! - preges av narsissisme, tar hun tak i oss og viser oss den vonde virkeligheten.

Aller klarest kommer dette engasjementet til uttrykk i dokumentarbøkene hennes, for eksempel den opprivende «I Naomis hus», fra 1993, der hun forteller om sitt opphold hos en aids-syk kvinne i Rwanda. Men denne viljen til å ta verden inn over seg, preger også hennes skjønnlitterære forfatterskap. Ikke minst gjelder dette årets roman, «Om mitt hode var vann».

Lavmælt
Det ser ut til at vi aldri klarer å kvitte oss med krigen - kanskje er det best slik. På samme måte som Bergljot Hobæk Haff gjorde i fjorårets suksessroman «Skammen», lar Wera Sæther hendelser fra den gang prege sin hovedperson i nesten invalidiserende grad. For øvrig er de to bøkene svært ulike. Mens Hobæk Haff tilbød oss sterke farger, voldsomme emosjoner, tidvis eruptiv galskap, er Wera Sæther lavmælt, hviskende, til tider vanskelig å forstå.
Det er perioder i denne romanen hvor jeg opplever at språket glipper, at teksten glir unna meg, og hvor handlingen, budskapet, blir borte. Dette er paradoksalt, sett i lys av Wera Sæthers åpenbare ønske om å engasjere, vekke sin leser. Men den indirekte fortellemåten som preger romanen, er på merkelig vis også dens styrke, fordi språket i bokas beste partier blir symbolmettet, rikt, spennende. Små bagateller, som en forsvunnet barnesko, blir noe mye mer enn nettopp det. I Auschwitz, som hovedpersonen Wilhelm besøker, er det hauger på hauger med barnesko, mens de små føttene de satt på, er borte.

Tysk far
Presten Wilhelm, som vi møtte alt i 1989 i romanen «Ruts bok», er på blind jakt etter sin tyske far. Mens Wilhelms morfar var motstandsmann, var moren av dem som sviktet, som «innlot seg» med en tysk offiser. Wilhelm er svikets frukt, og det har han alltid visst. Han gjør avbikt ved å bli en lytter, et øre, et objekt. «Hans andel i den menneskelige intimitet var anonym.» Nå, kanskje i et forsøk på å oppnå autentisitet, søker han seg tilbake. Han forsøker å finne en grav eller et spor etter sin tyske far. I stedet finner han andres graver: «Jeg har vært i Lublin Zamosc Majdanek Krakow Kasimerz Oswiecim Brezinka.» Alle dystre minnesmerker fra krigens tid.
Så kommer han hjem, etter en reise som kanskje har vært mislykket, kanskje frigjørende. Det er typisk for Wera Sæthers roman at vi ikke helt kan si hvordan det «gikk». Men det er også symptomatisk at spørsmålet opptar en.
HARALD SKJØNSBERG

© Dagbladet