Sterkt selvoppgjør

TEATER: Kristina Lugn: Turnjentene, Trøndelag Teater

TRONDHEIM (Dagbladet): Hvorfor spør du meg ikke om ting man spør hverandre om når man er overflatisk bekjente? sier Lillemor i Kristina Lugns Turnjentene til kvinnen hun møter på en ferietur. Men i Kristina Lugns verden blir spørsmålene sjelden overflatiske. For Lugn går til bunns i det nett av roller, løgner og påskudd , vi alle spinner om våre liv.

Hvem er egentlig de to damene som møtes på en chartertur ved Gardasjøen og holder en slags dommedag over sine liv? Er det to forskjellige personer, den ene en trofast sliter i ulike kvinneroller, den andre en frigjort intellektuell med karriere som psykolog, som begge tilfeldigvis har en ektemann ved navn Hermann? Eller er de to bare to sider av samme person, en person som spaltes og lar den ene stille alle de ubehagelige spørsmålene om livet? Er det jeg-et og selv-et som møtes i en siste livskonfrontasjon før forsoningen med døden?

Assosiasjonsrikt
Spørsmålene blir mange etter å ha sett svenske Kristina Lugns Turnjentene på Trøndelag Teater. Dette er et stykke som ikke bare er skrevet i et annerledes poetisk og fabulerende assosiativt teaterspråk. Men det setter selv i gang assosiasjoner underveis. Assosiasjoner til de foruroligende spørsmål vi helst ikke vil stille. Med sitt nysgjerrige og lutrende blikk på livet og på en kvinne utfordrer Kristina Lugn i stykket den sløvheten livets vanegjengeri har fanget oss i. Vi både rystes og overgis til latteren fordi disse to kvinnene setter i gang og avslutter et selvoppgjør de færreste tør ta. Kristina Lugn er svensk lyriker. Hun fikk stor suksess med Idlaflickorna - Turnjentene - på Dramaten i 1993. Til tross for tekstens enkelthet, to roller i en times dialog, er det en tekst som både tøyer det vanlige teaterspråkets grenser, og som krever mye av den som tar i bruk tekstens rikdom. Terje Mærlis iscenesettelse er både stram og glassklar, samtidig som den tar godt vare på både det abrubte og fantastiske ved Kristina Lugns språk. Allerede musikkanslaget, en miks av musikk om livsgnist og forsoning, varsler om to kvinner som møter livet og barndommen i seg, mens de selv står på tampen av livets høst.

Beckettsk
Turnjentene er blitt en vakker forestilling, sterk i sin ubendighet, ren og velspilt og morsom med sine drag av knapp, beckettsk humor. På scenen er kun to parasoller, en benk og en stol, og Karen Randers-Pehrson som den noe forsakte Lillemor og Gerdi Schjelderup som den verbalt aggressive Barbro. De to driver en besettende verbal fektekamp som forsones med en stille omfavnelse i siste scenebilde. Dette er teater om livet, om mennesket - stille, krasst, komisk og fylt av ettertanke.
HANS ROSSINE

© Dagbladet