En hyllest til fortellingen

BOK: Goran Tunstrom: "Skimmer", Oversatt av Per Qvale, Cappelen, 254 s. Kr 298

Når Goran Tunstrom gjør strandhogg på Island og legger sin roman til selve sagaøya, er det ikke overraskende at det er en virkelig eventyrlig historie han har å fortelle, Peturs beretning om sin oppvekst sammen med faren.

I vår del av verden var det liksom her fortellerkunsten begynte, og etter å ha lest "Skimmer" sitter jeg tilbake med en underlig følelse av at Tunstrom har gitt meg en slags oppsummering av sin egen forfattergjerning. På siste side heter det: "Ja, kjære leser, jeg kommer til å forlate dere også, for det finnes en stillhet som har bedt om sitt nærvær, og det med en slik styrke at man ikke sier nei. Men før tiden vil jeg, på dette skrivebord, plassere et lys, et hvitt, tynt lys, hvis flamme skal lyse meg ut av fortellingen. (...) Til slutt har vi likevel diktet våre liv, skrevet en sang som blir igjen på jordens overflate et kort minutt etter at den siste tonen har dødd hen. Derfor dette lys som sier: Fortellingen har vært her, flammen er svak, skimrende svak."

Leken
Nå skal jeg være forsiktig med å gjøre romanens jeg-person og forteller, identisk med bokas forfatter. Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at Tunstrom med "Skimmer" har skrevet, ikke sin siste bok, men sitt litterære testamente, en hyldest til sagaøya og til fortellerkunsten, i form av en roman som er leken, vakker, klok og smertefull. Utgangspunktet er altså Petur, som noen uker etter farens tidlige død, søker seg til et hus utenfor allfarvei for å skrive sin beretning om faren, radiomann og renessansemenneske, og det lille fargen har fortalt ham om mora, Lara, vulkanens datter, som han aldri fikk treffe. Slik blir vi vitne til det lille samfunnets eventyrlige skikkelsers gleder, sorger og famledne himmelvendte søken etter noe større enn dem sjøl, fortalt med den varmen som preger Tunstroms romaner. Det er en vill og fantasifull fortelling som blir fortalt, forfatteren legger ikke bånd på seg for å tilfredsstille smålige krav om troverdighet eller sannsynlighet. Slik setter han både sin egen forfattergjerning, selve fortellinga og dens omsorgsfullt tegnede skikkelser i sentrum. Petur har søkt seg til et fritt rom, uten samtidsblomstring, som han kaller det, og dette er nåtidssjiktet i romanen. Men Petur vikles motvillig inn i det samtidig, ved at det skjer et mord like ved, en tysk overklassesønn som smugler fugler blir skutt i hodet. Dette sjiiktet er lite utviklet, sjøl om Tunstrom her gir oss et grelt bilde av samtida, politiet "glemmer" detaljen om smugling når det viser seg at offerets far er en innflytelsesrik mann som Island med sin elendige økonomi trenger. Det er Peturs mange minner som er det vesentlige, fra de aller første, der han ensom sitter og lytter til farens temme på radioen, frem til farens død, og deres historie er med stort litterært overskudd knyttet til den utvikling Island gjennomgår som selvstendig republikk i 1944 og fram til i dag. "Far var en berømt mann. Når han talte lyttet landets befolkning, for far leste fiskerirapporten i radio. (...) Far hadde alltid vært berømt, ettersom han slumpet til å bli det første barn som kom til verden etter Selvstendigheten." Selv havner Petur i Paris, først som iderik forretningsmann mens Island opplever sine fiskerikriser, seinere som ambassadør, og som ektemann. På denne tiden har han liten kontakt med faren, som forsvinner inn i galskapen, men som skriver brev til sin sønn, brev som i romanen blir til små, stille rom. Det er først her han forteller Petur om moren og unnfangelsen i snøhulen der hun hadde søkt tilflukt fra sin samtidighet, og det er her faren forsøker å komme sin sønn i møte med meditative tanker om ensomheten og kjærligheten til livet, og om døden som langsomt nærmer seg. Men farens brev blir liggende ubesvarte, inntil Petur vender tilbake til Island for å begrave ham, og for å skrive hans historie, i et forsøk på å forstå dette underlige, kunnskapstørste mennesket, som innviet ham i kokekunstens mysterier, som så ofte søkte trøst i musikken, som fortalte historier i den blåskumringstimen, og som på sitt skjeive vis trådte inn i realpolitikkens verden.

Come-back
Alle som har lest Tunstroms tidligere romaner, veit hvilket overflødighetshorn han kan være som forteller. I komposisjonen minner "Skimmer" mye om hans "Juleoratoriet", men dette er blitt en strammere fortalt roman. Når fortellingen likevel virker så stor, skyldes det ikke minst Tunstroms følsomhet, hans usedvanlige treffsikkerhet, og ikke misnt hans evne til å skape bærende strukturer. Tunstrom debuterte allerede i 1958. Han har skrevet mye om sin fars tidlige død, sin egen dødsfiksering, om psykosen, og senest om sin egen nestendød i boka "Ventetid". Litt kokett er han når han lar en ung kvinnelig student, Peturs venninne som faren forfører, omtale hans egen roman "Tyven" som en bok hun har lest, av en eller annen svenske hun ikke lenger husker navnet på, men "Skimmer" kan på sett og hvis betraktes som et come-back, det var ingen selvfølgelighet at det skulle komme flere romaner fra Tunstroms hånd. Jeg er ikke i tvil om at denne vil bli stående som et av høydepunktene i et usedvanlig rikt forfatterskap. Tunstrom er fremdeles en kunstner i rastløs bevegelse, og igjen har Per Qvale levert en god oversettelse. I mitt eget eksemplar av den svenske utgaven som kom i fjor høst, står det at boka er trykket i 78 000 eksemplarer. Tunstrom er med andre ord en folkekjær forfatter i Sverige. Det er han også i Norge. Så lenge det er tilfelle, kan man få seg til å tro at det må finnes håp også på våre breddegrader.
TERJE HOLTET LARSEN

© Dagbladet