Makta ter seg

TEATER: Ödön von Horvàth: "Tro, håp og kjærlighet". Den Nationale Scene, Småscenen, Bergen

BERGEN (Dagbladet):Det sker dessverre ikke så ofte, men det hender, at teater er mer enn teater. Nå skjer det i Bergen, hvor et halvglemt stykke fra mellomkrigstidens Europa har fått sin norgespremiere over 60 år etter at nazistene forbød det. I Erik Stubøs råsterke oppsetning på DNS er det en knock-out rett i dagens debatt om ytringsfrihet, historiefortolkning og tøyelige toleranse.

von Horwath skrev sin lille "dødsdans i fem bilder" i 1932. Det ble først oppført fire år senere, i Wien, i siste liten. I Tyskland var Horwaths stykker forlengst forbudt. I 1938 døde han i Paris av et lynnedslag. Hans "Tro, håp og kjærlighet" har overlevet altså meget.
Men det tilhører ikke historien, det tilhører teatret, og i Bergen er det liv laga.
Det handler ikke om "de harde trettiåra", det er ikke så enkelt. Det handler om menneskeverd. Det enkelte menneskes verdi til hverdags. Her helt konkret om ungpiken Elisabeths kamp for å få tak i penger nok til et handelsbrev så hun kan klare seg. Så enkelt er det.
Bare at det sender henne inn i et mareritt uten ende hvor det absurde byråkrati, det selvgode borgerskap, et grotesk
forskermiljø av likpreparanter og et brutalt og stupid
politikorps bekjemper alt og alle som er mistenkelig annerledes. Som truer den bestående makten, æren, moralen, sannheten, lov og orden i en urolig tid. De trenger med andre ord et offer. Det er et rått parti.
Elisabeth, klart og sterkt spilt av Trine Wiggen, kaster seg til slutt i elven. Selv selvmord er nytteløst. Og hvem er redningsmannen? En forvokst guttunge med skinnbukser og en liten sort bart. Helten ringer sin mor for å få ros og fører etterpå opphisset an i massevoldtekten på politistasjonen.
Det er stort og viktig teater instruktøren Eirik Stubø og scenografen Kari Gravklev har skapt på Småscenen i Bergen.
Det er samlet en sprengkraft i denne denne makabre dansen som er sjokkerende. I veksling mellom det vilt absurde, som i Bjørn Sothbergs glitrende utspill som likpreparanten med sin elskede sommerfuglsamling, det uhyggelig naive i Anders Mordals intelligente avsløring av den unge, disiplinerte politibetjenten og den retthaverske makta som er selve driftslivet hos disse menneskene.
Mange av dem karikaturer, javisst, men skuespillerne fyller dem med så mye farlig forståelse og fantasi, at du hele tiden vet at du selv har sett dem ett eller annet sted.
Og kommer til å treffe dem igjen.
ANNETTE M¼RER

© Dagbladet