Øm og heslig roman

Aas, Erlend: «Veis ende»

Aschehoug 204 s. Kr 268
Dette er et av de mange paradoksene i Erlend Aas' roman «Veis ende»: At en historie så preget av heslighet, brutalitet og marerittliknende opptrinn tar sitt utgangspunkt i vår alles jakt etter skjønnhet, kjærlighet og samhørighet.

Hovedpersonen kalles «oldingen» eller «gubben», stundom «pappa» eller «far». Snart skal han dø, og han har ikke ilagt seg mange fortjenester i sin tid på jorda. Menneskene som var avhengige av ham, har han sviktet. De tre voksne sønnene er alle blitt lasaroner, men som tilfellet ofte er i slike søskenflokker, holder de sammen i et slags hatpreget avhengighetsforhold, mens de skrur seg selv og hverandre til bunns.
Det finnes bare ett menneske det gamle vraket bryr seg om, også hun hans avkom. Hun bærer navnet «barnet», «ungen» eller «jentungen», og er nettopp det, et barn, ennå ikke i puberteten. Hadde Erlend Aas vært sosialarbeider i stedet for forfatter, hadde han kalt henne for «løvetannbarn», en trassig blomst som stikker hodet opp gjennom hard asfalt, en som ser ut til å kunne klare seg, tross alle dystre odds.
Blant alkoholiserte tapere og profesjonelle klienter sitter hun ved kjøkkenbordet og gjør lekser, eller hun leser bøker hun har lånt på biblioteket. I denne skikkelsen finnes både forfatterens og hovedpersonens drøm om noe annet, håpet om en utvikling bort fra elendigheten, et brudd med arvesynden.

Ambisiøs
Problemet er bare at gubben vil ha jenta for seg selv. Han vil bemektige seg henne, få en del av hennes kraft, forsone seg med verden og sitt eget liv ved hjelp av henne. Dermed blir det farlig; for ham, for henne og også for de tre sønnene, som aldri er langt unna.
Erlend Aas' roman er ambisiøs, selve opplegget er grensende til storslått. Han har nok ønsket å gi forsoffenheten et menneskelig ansikt, men han idealiserer ikke, blir aldri sentimental. Her finnes ingen skildringer av det edle forfall, her blir lengslene perverterte - men det er lengsler likevel.
Likevel: På tross av alle utvilsomme kvaliteter er dette en roman med sine klart problematiske sider. Det er selve forfattergrepet som tidvis ser ut til å svikte. Vi opplever brå og forvirrende skiftinger i synsvinkler, umotiverte vekslinger mellom preteritum og presens, åpenbart ut fra et ønske om å gi skildringen tempo og trøkk.
Forfatterens stedige gjentakelser får ofte preget av mas. Her er også hyppige blikk tilbake, de er meningsbærende nok, men bryter kronologien på måter som i hvert fall denne leseren kan oppleve som forstyrrende.
Men «Jeg fins!» roper barnet. Det er styrke, kraft og vilje i denne romanen. Det bærer den et langt stykke på vei, og det gjør i hvert fall meg nysgjerrig på Erlend Aas' videre veier.
Harald Skjønsberg

Nyheter Meninger Sport Nett Guiden Diverse

© Dagbladet