En sterk og en svak

TEATER: Jon Fosse, «Mor og barn» og «Sonen», Nationaltheatret

Jon Fosse er blitt vår mest feterte, og vår mest produktive, samtidsdramatiker. At han nå framstår som en helt særegen og fascinerende stemme i dagens norske teater, kan ingen ta fra ham. Men ikke alt han leverer er like godt. Det avdekket urpremieren på to nye enaktere på Nationaltheatret i går kveld.

Enakterne Mor og barn og Sonen har den fellesnevner at den dramatiske situasjonen i stykkene bygges ut fra de viktige øyeblikkene i livet hvor fortrengte ting slippes ut. I Mor og barn dreier det seg om en sønn som etter lang tid oppsøker sin mor fordi faren har fortalt ham at moren egentlig ville abortere ham. Stykket er i og for seg ikke en konfrontasjon, men sønnens spørsmål ligger hele tida som en følelsesmessig torpedo under deres møte.

Underliggende
I Sonen sitter en mor og en far i en fraflyttet utkantbygd og venter på at sønnen skal komme hjem. Det anspente i denne situasjonen skapes av at den innfule og drikkfeldige naboen har fortalt dem at sønnen har sittet inne. Derfor har de ikke hørt fra ham på lang tid. Visshet om noe, eller manglende visshet om noe, og vanskelighetene med å formulere det, blir derved det som skaper den underliggende språklige spenningen i begge enakterne.
Gjennomgående i Jon Fosses stykker er at han bringer mennesker fra den dype norske virkeligheten inn på scenen der de vanligvis ikke bringes inn, fordi de ikke har en historie å fortelle. Nettopp det blir, paradoksalt nok, deres historie. Det er de helt basale situasjonene Fosse sikter seg inn på, i et minimalistisk språk hvor realismen beveger seg langs en gåtefull hinne som vibrerer og truer med å briste. Denne spenningen og språklige kraften fyller hver passus i det helstøpte Mor og barn , mens Sonen fra Fosses side er langt svakere, blant annet med et dødsfall som helt forrykker stykkets dramatiske situasjon.

Utfordring
I Kai Johnsens regi er, bemerkelsesverdig nok, den sterkeste teksten blitt scenisk svakest, først og fremst fordi den underliggende intensiteten mellom moren (Tone Danielsen) og gutten (Øystein Røger) er borte. På urpremieren i går manglet dialogen energitilførsel.
Derimot var den sceniske atmosfæren full av ladning under den svakere teksten Sonen . Mellom faren (Knut Walle) og moren (Merete Moen), og sønnen (Øystein Røger) og naboen (Per Christensen). Her hadde også Kai Johnsen satt foten bestemt ned i Fosse-tekstenes tsjekhovske utfordring: valget mellom avspilling i lystig dur eller tung moll.
Billedkunstneren Kjell Torrisets vegg med åpninger var malplassert under første enakter, der den bygget dum mur mellom scene og sal og gjorde publikum til kikkere.
HANS ROSSIN’E

© Dagbladet