Mellom glede og sorg

Lie, Tove: «Amor fati»
Aschehoug, 63 s. Kr. 155,-
Når jeg tidligere har arbeidet med diktsamlinger av Tove Lie, er jeg blitt slått av den gleden og fryden hun har lagt for dagen.

JAN JAKOB TØNSETH
Gleden har vært ublandet, hvert eneste dikt som en oppstigning til lykkens tinde. Hun er en lysbeveget dikter. Hun gir uttrykk for «alt det levendes dragning mot lys».
Også i hennes nye diktsamling «Amor fati» er gleden til stede til overmål. Og som tidligere hos Tove Lie blir denne disposisjonen for lykke og ekstase myntet ut i en bramfull, patosfylt poesi: «Å leve er å elske alt/ kjærtegne alt - / lytte til alle veseners tale, - ».
Lykken og elskoven (sic!) er der som før. Men kanskje ikke så selvfølgelig. Før bejublet hun lykken, nå anroper hun den. For hun har, for å si det med en av fjorårets lyrikere Odd Jan Sansdalen, vært «langt vest i livet». Og det legger ikke Tove Lie skjul på. Når hennes desperasjon og tross slår hull i patosen, da virker hennes vers desto mer nærgående. Hun har, med linjer fra et dikt tilegnet en død venninne, vært «i dette ravnenes rike, dette øde land/ dette hav uten oljeblad eller fast land» som altså ligger langt der vest.
Men det jeg liker best i denne samlingen, er noen få dikt der Tove Lie ikke beveger seg i gledens eller sorgens ytterkant, men spiller med sordin, dikt som - slik virker det i det minste - ikke er blitt til i begeistringens rus, men i den stille ettertanke. Og det poetiske, det kvalitativt poetiske, kommer mer til sin rett i «stillere» elegiske omgivelser:
Dagen er hvit og tørr,
dagen forgår i matstrev
og verdens usigelige ve.
Dagene gråner mot død.

© Dagbladet