Uten fokus

TEATER: August Strindberg: "Et drømspill", Teater Figur på Black Box

I noen få, gylne øyeblikk gir Teater Figurs multimedieversjon av Strindbergs «Et drømspill» en anelse om hva denne oppsetningen kunne ha vært. Men for det meste blir oppsetningen en drøy times understreking av vanskeligheten med å få resitasjon, dokker, lydkulisser, dans, bevegelse og live-maling til å fungere i et organisk og kommuniserende scenisk fellesskap.

HANS ROSSINI
«Resultatet er flere tolkninger samtidig av samme tekst» konstaterer teatersjef Inger Buresund på Black Box i programheftet om Strindberg-satsingen, som involverer kjente kunstnere som maleren Bjørn Carlsen, musikeren Nils Petter Molvær, skuespillerne Anneke von der Lippe, Robert Skjærstad og Frank Iversen, samt regissøren Line Rossvoll og tre dokkeførere. Jo, jo - det er vel en måte å si det på, når en oppsetning spriker i alle retninger og mangler et tydelig grep.

Kister
Det er altså Strindbergs drømspill som er utgangspunkt og grunnlag for denne «koreograferte billedkunsten». Spillet om guden Indras datter som stiger ned til jorden, og på sin ferd blant menneskene erfarer at deres liv er lidelse. «Det er synd på menneskene», som den kjente replikken lyder.
På Black Box har resitatørene av Strindberg-teksten, Anneke von der Lippe og Frank Iversen, tatt oppstilling på hver sin side av scenen foran, mens perkusjonistene Morten Cranner og Nils Petter Molvær sitter på hver sin side bak. Midt på golvet er en enkel, grønn dreiescene, på bakveggen en rund glassplate som blir bemalt underveis. På hver side av scenen står dessuten ulike kister oppstilt. Inne i dem er dokkene, eller figurene, som er de menneskene Indras datter møter på sin vei.

Visualitet
Bjørn Carlsens figurer er sterke og fantasirike om de nå løftes på svære skaft av dokkeførerne, er plassert på pidestaller eller blir trillet rundt på hjul. Fantasirikdommen, symbolikken og kraften er også til stede i bevegelsene, musikken og forestillingens visualitet. Lysdesignen, de svarte klærne, stramheten gir også et delikat uttrykk for at regissør Line Rossvoll har prøvd å samle trådene ved å holde disiplin i alle ledd. Det er ingen anarkistisk kakofoni av ulike kunstuttrykk dette. Her er symbolikken og oppfinnsomheten holdt i tøyler.
Likefullt skapes et inntrykk av virvar, kanskje først og fremst fordi oppsetningen mangler fokus. Det blir liksom som om fem kvalifiserte mennesker prøver å si noe til deg på en gang. Da hører du ikke hva noen av dem sier.
Men det er konsentrerte øyeblikk her, ladete og poetiske glimt hvor de ulike elementene skaper en opplevelsesmessig helhet. Sannsynligvis har regissøren her gjort hva hun skulle gjort mer, tøylet sterke egoer og satt en fast regivilje igjennom.

© Dagbladet