Ømhet og poesi
Det er tidvis vakkert, poetisk og opprivende. Ole Anders Tandbergs iscenesettelse av Tarjei Vesaas' «Fuglane» er gjort med stor ømhet og følsomhet, og med en abstrakt regiinnpakning som man knapt trodde stoffet ville tåle. Og en skjørere knopp enn Nils Slettas Mattis har sjelden Vårherre latt briste.

Det er ikke bare det hvite rommet med den hvite muren helt bak, minimalismen i scenespråket og den enkle symbolikken i effektene som får en til å assosiere til et slags destillert teater når det gjelder Ole Anders Tandbergs «Fuglane» på Scene 2. Det gjelder også selve historien om bygdestakkaren Mattis, «Tusten», som Tandberg og Nils Sletta i deres dramatisering har overført til scenen først og fremst med øre for de dypeste pulsslag i Vesaas' roman.

Modell
På Det Norske Teatret er naturomgivelsene redusert til en liten landskapsmodell av en dal og noen vann foran på scenen. Mattis, denne barnlige og tussete skikkelsen i norsk litteratur, med grunnkontakt med elementene, med rugdene i lufta, ringene på sjøen, med de første spørsmål i oss alle, er satt i et eksperimentelt og annerledes teaterspråk fjernt fra Det Norskes «blytunge» Duun- og Vesaas-tradisjon. Ole Anders Tandberg, norsk teatermann i Sverige, tar i sin norske regidebut et fornyet grep hvor filmprojiseringer, enkel og munter koreografi, sterk og malende musikk (Fläskkvartetten), speileffekter, lys og skygger som i ekspresjonistiske filmer fra mellomkrigstida får virke sammen. Det er meget visuelt, assosiativt og delikat teater, med et renset og estetisk scenebilde fra scenograf Erlend J. Birkelands side.

Bygdas døgenikt
Innenfor disse sceniske rammene, nesten på grensen til det kliniske og sterile, møter vi «Tusten», bygdas tulling og .døgenikt Han er 40 år, bor hjemme hos søsteren sin og må få penger av henne til drops. Vesaas og Tandberg, og ikke minst Nils Sletta, viser at Mattis blir sett på som «tust» også fordi han ikke oppfyller sosiale konvensjoner: å kunne brødfø seg selv, ha en jente og en framtid. Til gjengjeld har Mattis et rikt indre liv. Han har en opprinnelighet og en æresfølelse - som han til slutt tar konsekvensen av.
Det sterkeste ved Nils Slettas skikkelige, vakre og kjærlige portrett av Mattis er tolkningens fravær av billig sentimentalitet og medfølelse. Mens Mattis' omgivelser får se ham fra utsiden, viser Sletta oss Mattis fra innsiden i et vart, undrende og finmasket spill. I så vel drømmer som virkelighet, i fortid som nåtid, i frykt og glede, som turnipsrenser og ferjemann, i samspill med søsteren Hege (Ragnhild Hilt) og mannen han fører til henne, han som skal drive Mattis vekk, Jørgen (Ståle Bjørnhaug).
Det er scener i denne oppsetningen som blir for stillestående og som har mer form enn innhold. Men i sum er den en spennende og særegen tolkning. Den lar Vesaas' enkle budskap om humanitet bli en påminnelse til oss som i dag lever i et land som mangler alt unntatt penger, og som ikke har innsett at oljerikdom er det mest forgjengelige av alt.
HANS ROSSINÈ

© Dagbladet