Opdahls grenseland

Brundtland, Cecilie Malm: "Ørnulf Opdahl", Labyrinth Press 95s. Kr 298

Ørnulf Opdahls retrospektive utstilling «Ved havet» åpner i Astrup Fearnley-museet i dag, og i det vel 30-årige utstillingsforløpet fins Skippergata og Godøy som de viktigste anløpsstedene for idéimpulser og sanseinntrykk. Men han har manøvrert gjennom et kunsthistorisk farvann der strømningene sprenger slike grenser for tid og rom.

AV HARALD FLOR
Før Opdahl fant fram til den for lengst revne avantgarde-adressen i 60-åras Oslo, hadde han tilegnet seg en tradisjonslagret teknisk ballast. Kunnskaper fra det den gang hevdvunne håndverksmalerfaget harmonerte nok dårlig med popkunst-decenniets plastfarge-estetikk, men ga ham likevel kunstnerisk uttelling på kort og lang sikt. Opdahls tidlige fascinasjon for den katalanske modernisten Täpies' opprørske tegn-maleri fra ei konformistisk Franco-tid - som man ser i «Grenseland» fra 1964 - var nok skjerpet av denne tekniske innsikten.

Kontinuitet
Denne tidlige tittelen kan for øvrig stå som et felles stikkord til hans ulike maleriske faser, enda de kan synes fjerne fra hverandre. Selv om vestlandsnaturens skiftninger representerer kontinuiteten i kunstnerskapet - som Cecilie Malm Brundtland så riktig skriver om i sin nye bok om kunstneren - så bindes ikke den billedmessige ferden av forankringen til landskapet. Derfor overrasker det ikke at Olav Strømme ble en så viktig veiviser, og liksom sin vestlandske forgjenger søker Opdahl sitt uttrykk i grensesonen mellom abstraksjon og figurasjon.Som Strømme har også Opdahl styrt fantasiferden mot Orienten, og han viste ingen kulturell fremmedfrykt for å blande asiatiske tegn og rosemalingens mønstre i sine myldrende syner fra 60-tallet. I «Prosesjon» fra 1980 er den «flerkulturelle» figurasjonen enda tydeligere, med østlige aktører foran et Fuji-formet fjell og en vinterlig vestlandsfjord. Eller ta «Indianer og solnedgang» fra samme år, der et tidstypisk tema speiles i en forestilling fra barndomslandets grenseløse univers.

Fantasiens fauna
Opdahl høster også fra oppvekstens fantasigrunn i det sentrale bildet «Fra en barndom ved havet» fra 1983. Her opphever han skillelinjene mellom landskapets elementer, og lar sitt alter ego skue inn i skyformasjonenes fauna mens maritime monstre får lufte seg i selskap med skikkelser fra sagn og eventyr. Samtidig rommer dette maleriet et vidtfavnende visuelt repertoar, som både oppsummerer erfaringer og peker mot en ny billedmessig betydning for landskapet.I likhet med utstillingsaktuelle Anders Kjær tilhører Opdahl en generasjon som hadde store sperrer mot landskapssjangeren, og begge holdt lenge naturen tilbake som en klangbunn til tross for at de levde midt oppe i den.Med malerier som «Røk» og triptykonet «Brennende by» fra inngangen til 90-tallet ga Opdahl en mer dramatisk resonans til denne klangbunnen. Brundtland tolker dette både som undergangssymbolikk og en metafor for renselse og nytt liv, og peker på slektskapet med romantikkens kunst. Tematikken fins for øvrig aktualisert hos Anselm Kiefer i nabosalen, og det er også nærliggende å se det dramatisk skiftende stemningsleiet i lys av følelser og forhåpninger som fulgte samtidas storpolitiske sammenbrudd.

Ikke nyfrelst
Selv om landskapet kom i fokus, brente ikke Opdahl sine billedmessige bruer bakover. Romantiker-posisjonen - som man med rette kan tilskrive ham - bygger ikke på det ene fundamentalistiske ståstedet. Maleriet «Vandrer» er mer enn en nyfrelst pilegrimsferd i Caspar David Friedrichs fotefar, og «Jegere i sne» går heller ikke innhyllet av Turners tåke.Like tydelig som Opdahl her søker - og evner - å utvide grensene for sitt eget maleriske repertoar, prøver han å utforske nye soner av sinnets terreng. Og Ørnulf Opdahl framkaller slike skiftende mentale landskaper ved å være var for det grenseløse i den nære natur.