Tamt stykke om far og sønn

TEATER: Joshua Sobol: "Libera Me" Nasjonaltheateret

At Joshua Sobol i sin tid skal ha satt sinnene i kok i hjemlandet Israel og sågar ha vært lyst i bann fra parlamentets talerstol, virker som litt av en spøk i møte med hans siste stykke, «Libera Me». For dette skuespillet om kjærlighet og frihet i forholdet mellom en far og en sønn framstår som en heller tam og traurig affære på Nationaltheatrets amfiscene.

HANS ROSSINÉ
Det er selvsagt grunn til å være på vakt når et teater i et lite land i utkanten av Nord-Europa får verdenspremiere på et nytt stykke av Israels fremste dramatiker. Spesielt når det dreier seg om en dramatiker som etter sigende for en del år siden provoserte på seg halve Israel med sine politiske stykker, og som i fjor fikk israelerne til å gå mann av huse med forestillingen «Village».

Kjedelig
Om det er det å kunne skilte med en verdenspremiere eller om det er fascinasjonen av stykket selv som har gjort at Nationaltheatret har valgt seg tomannsstykket «Libera Me» vites ikke. Men det virker mildest talt forunderlig på meg at teatret har kjøpt inn et teaterstykke som, etter mine begreper, er formmessig flatt, dramatisk stillestående og uten indre spenninger, og som byr på dialoger som ville kjedet vettet av selv en overgasjert korrekturleser.Tittelen «Libera Me» - frigjør meg - er hentet fra en av satsene i Faurés «Requiem». Både tittelen og stykkets dialog, med rot i det eksistensielle forholdet mellom en far og en sønn, gir bibelske allusjoner. Stykkets grunnkonflikt, en far som vil forlate dette mistrøstige livet og en sønn som holder ham igjen inntil han ser at han må gi sin far friheten, er jo som tatt fra en bibelsk liknelse. Forskjellen er at Sobol ikke klarer å utporsjonere den sceniske fortellingen med virkningsfull kløkt og få stoffet til å angå oss.SmåkjeklerSom vagabondene i Becketts «Mens vi venter på Godot» entrer Joachim Calmeyer og Bjørn Skagestad den enkle appelsinlunden scenograf Anna Gisle har markert på amfiscenen. Sønnen vil ha faren hjem. Faren vil forlate alt. Gjennom drøye halvannen time småkjekler og knives de to. Men dialogen åpner også for glimt tilbake på et langt liv, for bilder på den blodets symbiose som hersker i forholdet mellom en far og en sønn. Men gjør Sobol de to figurene allmenngyldige nok? Blir dialogen for konstruert? I hvert fall munner stykket ut i en, det skal sies, teatralt godt turnert symbolsk siste scene hvor sønnen (Bjørn Skagestad) gir faren (Joachim Calmeyer) friheten ved å løsne hans bånd fra sykesengen.Det er en stor tekstmasse de to skuespillerne skal skape liv i. Ekstra vanskelig må det ha vært med så lite handling å knagge ordene på. Stedet og tiden, selve settingen, er bare til stede gjennom Jan Lindviks lydbilder: helikopterflerring, bremsende biler, menneskestemmer, eselvrinsk og TV-apparater. Alt er opp til de to skuespillerne, og regissør Edith Roger har da også renset rommet rundt dem.Men på premieren i går ønsket man mest at de to skuespillerne hadde fått en bedre tekst å bryne seg på. Replikkene kom som fly av sandpapir gjennom rommet og magien og intensiteten glimret med sitt fravær.

© Dagbladet