Hippe Henrik

TEATER: Henrik Ibsen (m.fl.): «Hedda Gabler» Hålogaland Teater, Black Box, Oslo

Det er moro med revy. Men etter dette gjestespillet fra landsdelscenen i Nord-Norge, må det være klinkende klart at også russerevyen på Nordstrand (Oslo Øst) har krav på statlige utviklingsmidler. Ibsen klarer seg jo.

For respektløst dette? Da iler vi til med en saksopplysning: Hålogaland Teaters kortversjon av Henrik Ibsens «Hedda Gabler» er ingen revy, men et «prosjekt». Dermed kan man mer enn ane, at når teatret i nord ifølge teatersjef Haukur J. Gunnarsson «har kastet seg over et av Ibsens hovedverker», så er det med nyskapende postmodernistisk ironi. Det gjelder følgelig ikke å le på gale steder, for dette er sikkert «kult», «dristig» og avgjort «hipt».
En nøkkel til Jon Tobres oppsetning hvor Halldis Hoaas har
vært dramaturg, er at ingen av personene kan «holde måte i nytelsen.» Sviende samtidskritikk, altså. Og det er jo ikke til å se bort fra, at om du har en times levetid til overs, så kan det være en avkobling å se på at skuespillerne fra Tromsø har seg mens de ter seg.
Et høydepunkt - eller et lavmål, slikt avhenger som kjent av ens eget ståsted, kommer i en cha-cha-cha-scene. Hvor stakkars Thea Elvsted utbryter: «Å ska”detta bli tæl?» (Thea er fra Toten.) Bak hennes rygg forsøker Tesman, Løvborg og Brack å danse, noe de slett ikke kan. Etterpå snorker de høyt og samtidig, mens Hedda Gabler har bandolær, ligner på Tjorven og suger på totten. Når hun endelig får ut fingeren, viser det seg at hun egentlig, altså innerst inne, er en pyroman fra Tromsø.
Som sketsj i en skolerevy hadde dette sikkert slått an, i de rette omgivelser er det noe spesielt sjarmerende ved hjelpeløshet. Det problematiske ved HTs kortversjon av «Hedda Gabler» er at den er for lang.
Så for all del, Ibsen spilt på for eksempel stylter, kan selvfølgelig virke oppkvikkende på enkelte og samtidig sterkt provoserende på på andre. Atter andre igjen vil mene at denslags ganske enkelt er oppstyltet teater.
ANNETTE MÜRER

© Dagbladet