Dekonstruktivissimo!

Kausland, Ingvild Røstbø: "Armholemørker".

Oversatt av Dag Heyerdahl Larsen. Aventura 410 s. Kr 336 «Armholemørker» kaller debutanten Ingvild Røstbø Kausland sin diktsamling. Og armhulen, er det ikke dit barnet eller kjæresten søker for å finne nærhet og trygghet, varme og intimitet?

Men Kausland har et ambivalent forhold til denne fysiske kontakten. Armhulen kan også være stedet for knuging, usunn symbiose, infantilisering: «I armholen hans er ho barnet.» Diktene hennes likner mer på nødrop fra en myk sofa enn på sukk av velvære. Barnet vil ut av foreldrenes grep, skrike dem «sønder av sanning». Kjønnene står mot hverandre: den ene knuger, den andre stritter imot, «rivest laus».

Dynamikk
Inn i denne dynamikken setter Kausland inn to tungt belastede navn, navn som tilhører myte og sagn, Orfeus og Solveig. Men hun gir oss myten og sagnet i forvrengte, brokkvise versjoner.
Her er det Eurydike som forvalter lyren, som ikke er en lyre - men en sag: «hennar syngjande sagblad». Solveig er i hendene på sin Peer, billedlig talt. Hun forvitrer av venting, blir natur, bokstavelig talt:
«Forlat dette slikt; slepp
vinden inn i margen, lat
ryggrada ula fritt.»

Maner
Det går vilt for seg i Kauslands dikt. Hennes behandling av myte og sagn er symptomatisk. Leserne får ikke det de forventer. Og det er sikkert meningen. Og min egen lesning og utlegning er sikkert en utilbørlig reduksjon i forhold til den brokete billedveven hun presenterer for oss. «gå vidare
namnlaus gjennom maskene
i ordtrålen,» skriver hun. Og det kan være et tilløp til en poetikk.
Kausland anstrenger seg for å slippe unna vår forståelse, «ordtrålen». Men blir ikke språket så sprelsk og oppløst at det utarter til maner? Se, hvor dekonstruktiv jeg er!
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet