Reflektert vold

TEATER: Ben Elton: "Popcorn". Centralteatret

Hva kommer først, volden, filmen eller media? Hvem er sykest, voldsmannen eller filmregissøren, ja, for det kan jo ikke være oss som bare ser på?

"Jeg har i hvert fall en god unnskyldning", roper voldsmannen Wayne og hever maskingeværet. "Jeg er psykopat. Hva er din?"
Om du ellers er skyldfri, blir du svar skyldig på Centralteatret nå. Der fikk Ben Eltons
sviende samtidssatire en treffsikker norgespremiere i går.
La det være sagt straks: Dennis Storhøi i kjemperollen som den rabiate voldsmannen og massemorderen Wayne Hudson er god. Mer enn god, i Kirsten Sørlies regi har han utforsket
voldens indre og ytre mekanikk i alle detaljer. Storhøi spiller denne Wayne forstått og engasjert, det er han som har drivkraften inne. Pia Borgli som hans "Bonnie", hans livsfarlige "lille pus", er en sekundant uten svik. Sammen har de kontrollen.

Kynisk
Åstedet er den Oscar-nominerte filmregissør Bruce Delamitris iskalde stue. I Per Horns overbevisende scenografi er det et interiør av glatt, kynisk eleganse. Et sted for brutal glamor og spekulativ underholdning, kort sagt de perfekte omgivelser for blodbad.
Og forfatteren sparer ingen, han lar oss få det glatte lag. Ikke med moralske tordentaler, Ben Elton er både forfatter, skuespiller, dramatiker og stand-up komiker, så han vet bedre. Han velger "action" og stiller spørsmål, slik at uttrykket "blodig ironi" plutselig får innhold. Torstein Bugge Høverstads oversettelse og Kirsten Sørlies regi følger Elton tett på i alle kast. Med andre ord er stykket selv kokt på nettopp underholdningsvoldens hovedingredienser, bare at siktemålet her ikke er flukten og nytelsen, men å få tilskueren til å reflektere. Sånt har Sørlie sans for, hun får det til å virke.

Solid
Hovedpersonene er filmregissøren, han har 57 filmmord på samvittigheten, men skyldfri. Han er kunstner, det er hans rett å speile samfunnet. Anders Hatlo spiller ham direkte og vel ufarlig. Erik Hivju står tydeligere i bildet som hans produsent plaget av hensyn - til mulige inntekter og til Filmkontrollen. Rundt suksessregissøren sulter kvinnene. Hans "mumie-Barbie-dokke" som drikker og vil skilles har Sidsel Ryen solid tak på, hans tenåringsdatter som aldri får oppmerksomhet, likefremt spilt av Line Verndal, og fotomodellen Brooke som får oppmerksomhet, men ingen filmroller. Ingrid Vollan gjør henne formfullendt, ikke minst i strippenummeret "Hvordan ta av seg en strømpebukse på en sexy måte". Det lar seg både gjøre og se.

Kåt
Inn i denne dekadente luksus stormer "City Morderne", to monstre som klippet ut av filmregissørens egne voldsfilmer, og to unge mennesker som forlanger å bli tatt på alvor i virkeligheten. Han blir kåt av mord og av angst, han blir rusa på aggresiv støy, og han blir macho av makt. Hun gir stort sett faen, hun forguder ham.
Nå følger et gisseldrama som vi i salen se direktesendt på TV. Voldsmannen sørger selv for å tipse media og politi. Han skyter for åpent kamera, men han vil mer enn å være aktør, han tar kontrollen og blir filmregissør selv. Resten er opp til seerne. Det er alltid det, det er det som er mest skremmende.
ANNETTE MÜRER

© Dagbladet