Romanfigur på villspor

Aareskjold Solveig: "Blå bok"
Det Norske Samlaget, 227 s. Kr 261

Digresjoner og retarderinger hører nærmest pr. definisjon med til den episke prosas fortellertekniske inventar. Slike er det også rikelig av i Solveig Aareskjolds siste roman.

I de gode romaner høyner de leselysten. Her virker de irriterende. Det nytter heller ikke å komme drassende med den forslitte anmelderklisjeen om at her burde det vært strøket mye og strammet inn enda mer. Romanen består nemlig i all hovedsak av slike omgående bevegelser, av utenomsnakk og kalkefyll. Begynte man først å stryke, ville hele reisverket falle sammen.

Friskus
Det er ikke det at Aareskjold skriver dårlig. Hun er en dyktig og profesjonell forfatter. Også i "Blå bok" finnes spor av forfatterens skarpe klo. Her finnes formuleringer det svinger av, setningene glir i det hele tatt uanstrengt av sted, og i og for seg står ikke et eneste ord på feil sted. Men det gode oppløses altfor ofte i det middelmådige.
Handlingen rusler og går, men den går hurtig på tomgang. Det hele likner en ordkvern, veivet rundt av en forfatter med håndlaget i orden, men oppmerksomheten rettet et annet sted.

Postulat
Men hva er det da egentlig som er i veien med denne i og for seg velskrevne romanen?
For meg å se er det selve konseptet som gjør at det bærer så galt av sted. Hovedpersonen, som også er bokas jeg-forteller, likner mer et postulat enn en troverdig figur. At han driver og skriver på denne blå boka si, virker søkt. Hans romantiske skriveprosjekt - han har tilbrakt tre dager sammen med en ung kvinne i Hellas, og den blå boka er stilet til henne - henger ikke på greip. Han framstilles som et offer, men samtidig blir han idealisert som en alternativ mannsfigur, som en uetablert, antiborgerlig vagabondtype. Biseksuell er han også - for at det ikke skal være løgn.

Selvspeiling
Romanen handler om hva manglende trygghet gjør med et menneske. Men den handler også om narcissistisk selvspeiling. Den flørter med avvik og pynter seg med romantikk. Hele prosjektet vitner om en forfatter som ikke kan bestemme seg for hvilket bein hun skal stå på. Da ender det også med nødvendighet lett i stillstand og digresjoner.
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet