Herlig Oslo-moro

TEATER: Andreas Markusson: "17. mai !" Oslo Nye Teater

Oslo Nye holder sitt løfte om å bli byens eget teater. Med situasjonskomedien "17. mai !" får Oslo folkefest hele våren og en herlig underholdningscocktail av ertende satire, selvironisk bysjåvinisme, overdådig utlevering av Oslo-typer og en sorgmunter kjærlighetserklæring til byen med det store hjertet.

Og ikke minst har vi fått en komediespillers gjennombrudd. Med sin uslitelige Oslo-figur Roger, en arbeidsledig, promilledømt drosjesjåfør, selve kongen i den yrende bakgården på Oslo øst, plasserer Geir Kvarme seg som ny stjerne på komediehimmelen.

Vidunderlig
Hans typeutlevering av Roger er rett og slett vidunderlig, gjort med fornøyelig kjærlighet og observant innsikt. Aldri før har jeg sett Oslos paranoia og schizofreni blitt inkarnert og utlevert sånn som i denne elleville blandingen av en dæsj apeberg, joggebukser, Alex Rosén, munnrapphet og Kampen-gutt.
Sammen med Aud Schønemanns godslige fru Skau og Marit A. Andreassens hysterisk etniskelskende Unn-Berit gjør Kvarme rent bord i denne hommage til Rudolf Nilsen-leiegården som selvsagt heter nr. 13.
Første akt av "17. mai !" foregår 16. mai, andre akt 18. mai. Gjennom fortelleren Chris (Frank Krog) tas vi med til en leiegård på Oslos østkant året 1997, "... før Røkke og Gjelsten gikk konk, og før Se og Hør kjøpte Dagbladet". Det er dugnaden før nasjonaldagen vi følger, og oppryddingen dagen etter, begge dagene ramme for intriger, sorger og gleder.

Folkelig
Det blir fort klart at regissør Kjetil Bang-Hansen og dramatiker Andreas Markusson først og fremst har ønsket å lage folkelig moro blott til lyst. Det er kvikke replikker og situasjonskomikk som gjelder her. Andreas Markusson er en av våre fremste forfattere av såkalte sit-coms for fjernsynet og har dreis på både dialoger og situasjoner. Men å strukturere en komedie ut over det rent episodiske har han litt vanskeligere for, slik at "17. mai !" som komediehåndverk blir ganske tynt her og der, og har litt for mange nødløsninger.
Men en deilig satire full av politiske ukorrektheter, musikkorps og flagg, stikk til både ventelistegaranti, åpningstidene på Tøyenbadet, Gamlebytunnel og opera har både Bang-Hansen, Markusson og skuespillerne fått til så det monner. Og de har klart kunststykket å gjenskape en befriende, velgjørende og upolert Oslo-tone på scenen.
Helge Hoff-Monsens scenografi er så realistisk og flott at den seinere bør gis til Bymuseet. Og Ulf Wengård har så mange replikker at det nå bør spøke for ham i Smårolleforbundet.
HANS ROSSINÉ·

© Dagbladet