Sår sex og vold

Tracy Letts: «Killer Joe» Torshovteatret

I «Killer Joe» har Torshovteatret funnet den perfekte kjernefamilie til sin rølperealisme: bror og søster, far og stemor - og en leiemorder. Resultatet er en forestilling som er avskyelig, god, og tidvis avskyelig god.

Dramatiker Tracy Letts har ikke lagt tekstilene imellom i sitt debutstykke «Killer Joe». På Torshov går vi rett inn i nakenscenene, og siden blir det verre. Christian Skolmen spiller den dødsredde småpushersønnen med nevrotisk energi langt ut i armer og bein, mens Kristin Kajander spiller en stemor akkurat så avstumpet at du håper du aldri treffer henne igjen.
Tilhører du dem som blir støtt av tvungen oralsex med kyllinglår, har du lite å hente på Torshov i denne omgangen. Likevel er det ingen grunn for teatret til å helgardere seg som de gjør i programmet. Selvsagt er «Killer Joe» et spekulativt og kynisk stykke. Men det er også godt teater.

Drep mamma
Handlingen dras kjapt i gang. Mamma har rappet 75 gram kokain fra sin sønn for å få finansiert reparasjonen på bilen. Sønnen Chris sitter igjen med narkogjelden, og nå vil han hyre en leiemorder til å drepe mamma, og slik få utbetalt livsforsikringen. Pappa, overbevisende spilt med imponerende lav IQ og EQ av Ingar Helge Gimle, liker forslaget. I hvert fall hvis han og stemoren får brorparten av pengene.
Problemene oppstår først når leiemorderen Killer Joe forlanger forskuddsbetalt. Penger til morderen har jo ingen. Men Chris har en søster, Dottie, som bare er lett hjerneskadd etter at moren prøvde å kvele henne som barn, og hun er attpåtil jomfru...
Det lyder motbydelig, og er det. Men det er også så svart at det blir morsomt. Onsdag startet det riktignok i litt for høyt gir. Ikke lett å si om det skyldtes regi eller premiere, men skrikingen og tempoet gjorde at det tok tid før man fikk kontakt med skikkelsene.

Gode Goody
Bjarte Hjelmelands leiemorder blir farlig med sin likeglade ro midt i kaoset, men likevel er det rundt Laila Goody det denne gangen skjer stort teater. Hennes Dotty er en nyanserik og sår framstilling av et stakkars menneske. Blant fire avstumpede blir den forvirrede vakker.
Hadde forestillingen etter pause holdt samme energi som scenene mellom Goody og Hjelmeland før pause, hadde dette vært en ren suksess. Men selv om stykket også er en veldreid krim, blir det for mye B-film-kvalitet over regien på slutten - spenningen synker idet vold og skuddfrekvensen øker. Selv på Torshov kan det til tider bli for mye av det vonde.
ANDREAS WIESE

© Dagbladet