Proft og polert

MUSIKAL: "Ungen" av Oskar Braaten/Harald Tusberg/Egil Monn-Iversen, Det Norske Teatret

Avtroppende teatersjef Otto Homlung møter våren og en svak publikumssesong med den tradisjonelle vårmusikalen, og jo visst svinger det av både sangen og dansen i 90-åras og Runar Borges proffe og glattpolerte musikalversjon av "Ungen". Samtidig fortoner både historien om fabrikkjentene og mye av musikken seg som ganske museal. Man konstaterer at fornyelsen av norsk musikaltradisjon ikke kom denne gangen heller.

Skjønt, idet man setter seg i storsalen på Det Norske Teatret, lurer man på om Runar Borge og teatret denne gang har tatt røsketak på musikkspilltradisjonen og funnet på noe nytt og genialt. For ned fra taket har scenograf Bengt Fröderberg hengt tett og langt bladverk med greiner og grønt. Er kanskje veversken Miljas baby egentlig jungelgutten Mowgli? Eller har buskaset noe med en ny rammefortelling med Karen Blixen og "Out of Africa" å gjøre? "Afrika" er som kjent navnet på Gurine Negers bule som østkantfolket frekventerer på lørdagskvelden.

Østkanten
Men idet tropeskogen glir til side og åpenbarer en hyperrealistisk scenografi av fabrikkpiper og hønsehus, og de to nattevaktsliterne Krestoffer (Sigve Bøe) og Engebret (Harald Heide Steen jr.) stabber over scenen, slås alle forhåpninger til skamme.
Hva som kommer i de neste nærmere tre timene er uhyre tradisjonelt. Det er Harald Tusberg og Egil Monn-Iversens musikal fra 1973 over Oskar Braatens heimstaddiktning om Kristianias østkant anno cirka 1900, scenisk forløst i minutiøs show - og musikalinnpakning av Runar Borge.
De fleste danse- og sangnumrene sitter som de skal, mens dialogsekvensene virker lite gjennomarbeidede og avdekker flere ganger underveis at musikalen ikke egentlig har noen skikkelig story.
Det Norske Teatret klager over at dagens Norge er så egoistisk og materialistisk. "Ungen" er derfor ment som en liten motvekt. Akkurat hva i "Ungen" det skulle være, sier teatret intet om. Men det er neppe det sosiale perspektivet, for noen kampdikter var ikke Oskar Braaten.
Hva det kanskje er, er stykkets enkle menneskelige verdier som morskjærlighet og menneskeverd.
Problemet, og det tror jeg Runar Borge har vært klar over, er å få kjernehistorien om disse verdiene fram i en musikal som til de grader i språk og miljø er så preget av sin tids- og lokalkoloritt. For det er en fare for at det hele skal ende i en slags museumsøvelse i Sagene-slang og kleshistorie, (for øvrig fine og grove tidsriktige kostymer av Mia Runningen).
Bedre blir ikke dette av at mye av Egil Monn-Iversens musikkmateriale - med unntak av gjennomgangssangen og polkalåten "Lørdagskveld, lørdagskveld", balladen om Randi Libanon og masurkavariasjonen "Åffer ser'un ikke inn i øya?" - fortoner seg som et potpurri av Grand Prix-låter fra 70-tallet. Det er faktisk like før man forventer at Jostein Pedersen dukker opp på scenen med et "Hei, husker dere denne?".

Skuespillernes kveld
Hva regi og musikk aldri gir av overstrømmende glede, varme og tårer over scenekanten, veies til en viss grad opp av gode skuespillerprestasjoner. Mer enn noe blir dette skuespillernes kveld. Gjertrud Jynge er sjarmerende, naturskjønn og rakrygget som den unge moren Milja, synger klart og sterkt og kontrasterer fint i spillet til sin motsetning, vampen Petrina (Elisabeth Matheson). Med litt mer innkjøring vil sangen deres, "Å er'e du har, Petrina?", bli riktig bra. Sverre Solberg er passe rastløs og umulig som Julius, men er som figur for spak til at man tror på hans kvinnetekke og appell. Hønse-Lovisas sosiale samvittighet har en sterk og omsorgsfull forsvarer i Britt Langlie. Ragnar Dyresen og Kari Rasmussen lager kvikke karikaturer som henholdsvis Gjendøperen og Gurine Neger.
Akerselva har fått sin plass på scenen, men må den buldre og renne under finalen? Riktignok har vi hatt en snørik vinter og vannmagasinene trenger å tømmes. Men det er ingen vits å ødelegge avslutningsballaden for det.
HANS ROSSIN·

© Dagbladet