Heftige netter

DANS: "Offentlige netter". Regi: Jon Tombre. Black Box Theater

"Offentlige netter" av regissøren Jon Tombre, månedens forestilling på Black Box, er en forestilling som beveger seg i grenselandet mellom bevegelse/dans og teater/performance.

Det handler om lengsler, lidenskap, sex og erotikk - og ikke minst behov . Behovet for å bli sett, oppnå oppmerksomhet, samt menneskets evige higen etter lykke og tilfredsstillelse.
Tombre har valgt seg natta som møteplass, og gjennom ulike tablåer utspinner "handlingen" seg der én kvinne og to menn mer eller mindre ufrivillig støter på hverandre i sin søken etter sannheten. Teksten er sterkt til stede i forestillingen, hvor hun (Celine Engebrigtsen) stønnende forteller om sine drømmer, prøver å forstå kjærligheten og prøver å få ham til å forstå.

Pardans
"Vi har ikke snakket på tre døgn," roper hun. Mens han - soperen i Ulf Nilsengs skikkelse - pesende lukker smekken hardt igjen og aggressivt teller seg gjennom en heftig pardans med sin mannlige partner (Vidar Hansen). Både kroppslig og uttrykksmessig overbeviste Nilseng sterkt i denne forestillingen; presis i utførelsene og med en macho kraft som sto i spennende kontrast til Engebrigtsens mer eteriske og "femme fatale"-pregete kvinneskikkelse.
Vidar Hansen i en mer forknytt positur/rolle som ynglingen overbeviste ikke på samme måte. Han ble en litt for bortgjemt person i forestillingen, og klarte heller ikke å formidle den spenst og energi som forventes av en danser. Best trådte han fram i monologen med "den store og den lille". Enkelt og troverdig og helt uten unødige fakter formidlet han en høyst privat situasjon mellom to menn, fullstendig uanfektet av publikums latterutbrudd.
Og uanfektet over hva som foregikk på scenen var også kveldens pianist, Rune Klakegg. Lett foroverbøyd og i sin egen verden framførte han som forestillingens gjennomgangsmelodi Tina Charles' store hit fra midten av 70-tallet "I Love To Love" (But My Baby Just Loves To Dance). Noen ganger bare som spede pianoklimt, andre ganger lik taffelmusikk eller rytmisk fengende som akkompagnement til dansen der ute.

Sangere
Et spennende element i forestillingen var også fem sangere fra Oslo Domkor, som halvveis inn i forestillingen langsomt skrider inn ikledd solbriller. Mens aktørene åler seg inntil dem synger de uanfektet videre på sin "elsker og elsker - yeah, yeah, yeah!". For så å forsvinne ut av bildet igjen - like uanfektet.
Tekstene i "Offentlige netter" er hentet fra George Bataille, Torun Lian, Søren Kierkegaard og Tore Renberg. Utvalget er kontrastfylt, og slik Tombre har knyttet sammen tekst, handling og bevegelse opplever man en form for forflytning i tid og rom. Her og nå - nå og da.
Lyssettingen er også med på å forsterke dette bildet da lyset tidvis bringer oss inn på scenen, for så i nesten brutale lysskift å utestenge oss fra det samme rommet/de samme rommene. Regien er stram og konsekvent, og den rytmiske framdriften i forestillingen får oss hele tida til å delta. "Jeg ville bare se om dere var lykkelige," sies det avslutningsvis.
Lykkelig var nå i alle fall jeg.
LISE NORDAL

© Dagbladet