«Den døde hærs general» er - i all sin gru - enkel som en folkevise, besettende, besnærende, morsom, og altså morbid.

Urmyte om undergang
I april 1939 ble Albania uten varsel okkupert av italienske tropper. Kongen flyktet, og landet ble base for Mussolinis seinere framstøt mot Hellas. Men etter hvert begynte albanske partisaner en blodig geriljakrig mot de italienske okkupantene, og etter at Italia kapitulerte i september 1943, ble landet besatt av tyske tropper.

Kadare, Ismail: «Den døde hærsgeneral»
Oversatt av Kari og Kjell Risvik Cappelen 250 s. Kr 298

Handlingen i Ismail Kadares roman «Den døde hærs general» foregår en 15- 20 år etter disse begivenhetene. En italiensk general blir sendt til landet etter at det er inngått en avtale mellom hans eget land og myndighetene i Albania. Den går ut på at generalen får lov til å oppspore restene etter tidligere falne italienske soldater, for å få dem identifisert og brakt tilbake til fedrelandet.
Dette er en nasjonal oppgave, et viktig verv, det forventes at de tidligere krigsheltene får en verdig begravelse på hjemlig grunn, slik at de ikke lenger skal ligge spredt uten noe minne om den striden de en gang tok del i.
Generalen, romanens hovedperson, er fulgt av en italiensk prest, ellers leies eksperthjelp og korporlig assistanse hos den tidligere fienden. Oppdraget er viktig, særlig er det viktig at de finner en viss oberst Z, hvis enke presten har et særs nært kjennskap til.

Regnfull uhygge
Romanen bretter ut et bilde av et fjellrikt, mørkt land der regnet plasker, snøen legger seg, og der bilen med gravtroppene humper av sted fra landsby til landsby og fra skjebne til skjebne. Underlige og uhyggelige ting skjer mens spader stikkes i jorda, identifikasjonsbrikker sjekkes, tannstillinger vurderes, beinrester sopes sammen.
Og ut av dette materialet stiger ikke bare en død hær, men også et uvirkelig marerittliknende bilde av en krig og en okkupasjon.
Kadares grep er det samme som Franz Kafka brukte i romanen «Slottet». Hovedpersonen hans søker febrilsk sannheten, men får aldri svar. Krigen er like usynlig og uvirkelig som slottsherren i Kafkas roman, og generalen like stolt og aktiv i sin rolle som likgraver som Kafkas helt K i rollen som landmåler.

Den mystiske Z
Hvem er oberst Z? Bataljonen hans kom til en landsby der de italienske soldatene som represalier hengte noen av bøndene, deriblant også mannen til kvinnen Nice. Generalen treffer Nice igjen og får høre at oberst Z tok med seg den fjortenårige datteren hennes i teltet om natta etter henrettelsen. Om morgenen kastet datteren seg i en brønn. Natta etter forsvant oberst Z. Konfrontert med generalen tilstår den gamle enken at det var hun som drepte oberst Z, og hun spør generalen om han er kommet for å hente levningene. Hun gravla nemlig liket under dørstokken.
Generalen har snart en hel hær av døde under sin kommando. I stedet for uniformer har de en nylonsekk. Det er blå sekker med to hvite striper og en svart bord rundt. Disse sekkene blir lagt i små kister, og snart utgjør kistene både regimenter og divisjoner.

Krigens folk
Likevel finner generalen ut at denne gangen har han møtt en overlegen fiende. For i dette mørke, regntunge landet har krigen gått folket i blodet. Krigen har grunnlagt deres psyke, i deres fjell føler den seg hjemme, og kampen virker derfor som en snikende gift overfor hver den som setter seg fast her. Død og ødeleggelse er et fast innslag i folkets sanger, og de drapene de begår er i pakt med urgamle sedvaner.
Folks liv er som et tragisk og skjebnetungt skuespill, de lever og dør som om de spilte faste og ufravikelige roller i et evig drama.
Ønsker generalen egentlig at han hadde ført hæren den gang soldatene var i live? Er det derfor han går til dette dystre og farlige arbeidet med en slik glød?
Spørsmålet blir reist, men ikke besvart. Og når generalen endelig kan fullføre den viktigste delen av sitt oppdrag, utfører han det ikke, men kaster sekken fra seg.
Denne knappe, lakonisk fortalte romanen er enkel som en folkevise, og eier mytens trekk. Den dreier seg om undergang og kollektive driftsinstinkter, og om den evige jakten etter svaret på gåten om utslettelse og død. Beretningen låner trekk fra grøsseren. Innslaget med de mystiske fremmede som farer i forveien og graver opp likene før generalens ekspedisjon kommer, underbygger forestillingen om uhyggelige makter som er sluppet løs.
Kaderes besettende fortelling er spennende som en god kriminalroman - dessuten er den, i all sin morbiditet, også morsom. En urmyte man derfor godt kan anbefale et bredt publikum.
KARSTEN ALNÆS

© Dagbladet