Det glade underliv

Aabel, Anders og Alstadheim, Brage Bragli: «Oslos underliv».
Grøndahl Dreyer, 128 s. Kr 298

Gode bilder, men hjelpeløs tekst i ny reportasjebok om Oslos sexklubber.

FINE GREIER: Bildene fra «Oslos underliv» dokumenterer på en utmerket måte sider av et natteliv som nok er ukjent for de fleste. Foto: ANDERS AABEL

Vest-Europas storbyer er fargerike, og kulturelt flerfoldige - ikke bare etnisk sett. Denne boka har til hensikt å beskrive 1990-årenes vestlige seksuelle subkulturer slik de utfolder seg i Oslo i 1997. Temaet er intellektuelt utfordrende og bør også kunne interessere mange qua tidssignal.
Anders Aabel er en habil fotograf og nyter åpenbart tillit i de noe avvikende miljøer man her har forsøkt å beskrive. Den 128-siders boka må ha vært morsom å produsere: 82 fotografier er viet dragqueens, gummi- og lærfetisjister, strippersker og stylesurfende muskelmenn; nesten alle på helsider, ofte i farger, papiret er førsteklasses.

Skoleavis
Det uheldige er at fotografiene har blitt supplert med tekst - både forlag og fotograf taper mye på det. For teksten er en hybrid mellom reklamebrosjyre og skoleavis, en impresjonistisk blanding av sitater, namedropping og slang, uten grammatikk, pedagogikk eller fortelling. Brage Bragli Alstadheim og en diffust bestemt Anya er ansvarlige. «Revolusjonen er under oppmarsj,» kan vi lese. Vi lærer at «gotisk musikk (er) selve grunnmuren til subkulturen». Vi får høre at «pyramiden», Mary Shelley og «film» samt religion, magi og VM i individualisme preger vår samtid; slikt kaller jeg kulturanalyse!
Jeg skulle gjerne fått forklart hva transseksuelle tjueåringer, sadomasochistiske trettiåringer og teknointeresserte tenåringer har til felles utover det at de forekommer ved tretida om natta i vesteuropeiske storbyer anno 1997 - og villig stiller opp i Anders Aabels fotoatelier. Denne teksten gir få svar til nysgjerrige: «Det finnes flere klubber, foreninger og happenings enn noen sinne. Og det later til at de er kommet for å bli.» Så sant, så sant. So what?

Drillo
Forlaget har underlig nok akseptert å la Tomm Berntzen og Egil «Drillo» Olsen figurere i teksten på et vis neppe én juridisk konsulent i Norge kan ha godkjent. Bokens informasjonsverdi vibrerer mellom forvirring og desinformasjon: «Riktignok eksisterte The Soda Club på boafronten og Colorful People for de lakk- og lærkledde, men de var ikke tilstrekkelig glamorøse, ei heller trashy nok for å tilfredsstille suget etter virkelig å «ta av».»
Et konsept som heter «Neon» er skapt av Torun og Tom, men misforstått i media; en klubb ved navn «Grønn Mann» har aktive medlemmer fra tyve til åtti, flest homoseksuelle. Ja vel. Men kan virkelig en sexsubkulturell organisasjon ved navn FPE-NE ha vært i sammenhengende aktivitet i Oslo siden 1966? Neppe.
Det er mange påstander i denne boka, få argumenter, ingen dokumentasjon ut over de i og for seg gode bildene fra 1996- 1997.
NILS JOHAN RINGDAL

© Dagbladet