Mordet på kvinnen

Bachmann, Ingeborg: «Malina»
Oversatt av Sverre Dahl Bokvennen 360 s. Kr 295

Innviklet, men ikke tung. Forvirrende, men ikke frustrerende. Ut over dette er det vanskelig å beskrive Ingeborg Bachmanns første og siste roman, «Malina», som nå er oversatt til norsk.

Denne romanen er en gåte når man leser den første gang, og etter annen gangs lesning en enda større gåte. Leser man det som er skrevet om den, blir man enda mer forvirret. For «Malina» er en roman med flere lag, den kan leses og tolkes i hytt og vær. Det eneste som er noenlunde sikkert er at den handler om kjærligheten, hvordan den begynner og slutter, og om konflikten mellom et menneskes mannlige og kvinnelige sider. Denne konflikten foregår i en hovedperson som langt på vei kan tenkes å være Bachmann selv. Romanen var ment som opptakten til et større verk om kvinneligheten. Dette verket ble aldri fullført, for Ingeborg Bachmann døde i 1973 etter en ulykke, bare 47 år gammel.

Kjærlighetsevne
Romanen starter med det vakre kjærlighetsforholdet mellom jeg-personen og Ivan. Man får ganske snart en fornemmelse av at det vil gå galt, for jeg-personens kjærlighetsevne - og vilje - er så stor at mottakeren neppe vil klare å leve med den. Etter som Ivan trekker seg bort, er det en annen skikkelse som blir mer framtredende. Det er Malina, jeg-personens mannlige, rasjonelle side. En av tolkningene kan være at når jeg-personens kjærlighet blir avvist av den eneste mannen hun finner det verdt å elske, da tar Malina over og kvinneligheten blir fortrengt.
Men ingenting i denne romanen er entydig. Det Bachmann derimot sier helt klart, er at verden er en mordplass. Og det er kvinnene som blir myrdet, lar seg myrde eller underordne, nettopp på grunn av denne altfor store kjærlighetsevnen. Mordet på kvinnene billedliggjøres gjennom drømmer om en autoritær og grusom far, som blant annet tar jeg-personen med til «de myrdede døtres kirkegård». Noe av løsningen på problemene hovedpersonen har med sitt «jeg» ligger her, i fortiden. Hun sier: «Jeg brant opp og døde i min fars raseri.»

De uforsonlige
Raseri er da ellers adelsmerket til de østerrikske forfatterne vi kjenner best her til lands. Ingeborg Bachmann, som først markerte seg som en betydelig lyriker, nevnes gjerne i forbindelse med Thomas Bernhard, Erich Fried og Peter Handke. De har alle den samme uforsonlige tonen, den samme uviljen mot å glemme. Bachmann kan være ganske spotsk i sine utfall mot myndigheter og øvrighetspersoner. Postverket får en behandling som går «Budbringeren» en høy gang. Men hun er kanskje mer enn de andre forfatterne på jakt etter å bryte ned de grensene som finnes i selve språket, føringer skapt av politikk, historie og forholdet mellom kjønnene.
Boka består av mange komponenter; dialoger, brev og drømmebilder. Hun henter en masse fra annen litteratur, fra filosofi, musikk og film. Likevel står «Malina» fram som et originalt og helhetlig verk, sjenerøst og svært gripende. Og optimistisk tross alt, for «selv om man bare elsker den på usikre vilkår, kan man elske verden». Sammen med den nydelige novellesamlingen «Tredve», utgitt på norsk i 1980, og en samling spennende forelesninger som kom i fjor, er denne romanen en fin sjanse til å bli kjent med Ingeborg Bachmanns betydelige forfatterskap.
BRIT BILDØEN

© Dagbladet