Tilbake til naturen

Eide, Camilla Juell: "Svømme mot havets inngang". Gyldendal. 64 s. Kr 142

"Det er det store fall, at vi ikke lenger beveger oss lydløst i skogene..." skrev lyrikeren Per Arneberg. I Camilla Juell Eide møter vi en diktdebutant som søker tilbake til naturen, til en tilstand før fallet.

"Øynene dine er grønne laguner," skriver hun. En vakker og banal metafor. Men så er det ingen metafor. Øynene likner ikke laguner, de er laguner. Lagunene er det som sanses, øynene blir det de ser.

Naturting
Formuleringen er symptomatisk for Juell Eides opplevelse av naturen. Hun er til stede i den, hjemme i den. Og det er en tilstedeværelse som reiser et problem: Hvordan er det mulig å være et menneske og samtidig være en naturting blant andre naturting, som stein og gras-strå, altså være uten bevissthet om tilstedeværelsen? Det er et svært problem. Men Juell Eide hopper over det. Hun gir seg hen med kropp og syn og sinn.
Kroppen faller inn i landskapet, den "finner sin kontur mellom skygge og lys", sansene blir ett med det som sanses, bevisstheten beveges av tingene, "tangen vugger tankene". Hun trer av på naturens vegne. Hun beveger seg lydløst i skogene.
"Fallet" knyttes gjerne til en mytisk hendelse. Mennesket spiste av kunnskapens tre, oppdaget seg selv og ble drevet ut av paradiset. Camilla Juell Eide finner "fallet" i sin egen historie, i tapet og savnet av faren. Det er en hendelse som finner en plass i disse diktene i noen få, men konkrete brokker. Og dette tapet legger en mening til hennes dikt: å finne tilbake til en opprinnelig naturtilstand blir som å gjenvinne tapet og lege savnet.
Og dette faktiske forholdet kan det være lurt å ha in mente når diktene i "Svømme mot havets inngang" truer med å tippe over i natursvermeri. Men stort sett har Juell Eide marginene på sin side. Hun kan virkelig gi oss "før-fallet-opplevelser" med sine sitrende sansinger:
Som rennende lys
gjennom havets åpninger
svømmer vi små flak av gull
stille og uberørte
solblink
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet